Fine krokveier og vrang melodi
Teip Trio lader musikken med god motstand og små overraskelser.
Det skorter ikke på originale besetninger i impromusikken. I så måte sogner Teip Trio til en tradisjon, med sine to gitarer og ene klarinett. Det kan gi gratis inngang til distinkte musikalske uttrykk, noe jeg tror denne Trondheimstrioen er ute etter å skape. Så er det selvsagt ikke sånn at sammensettingen av instrumenter kan borge for interessant innhold i musikken. Teip Trio som har holdt sammen i flere år, består av Jens-Jonas Francis Roberts på klarinett, Arne Bredesen på gitar og Nicolas Leirtrø på barytongitar. Alle tre forbindes med et ungt og frimusikalsk miljø ved Nidelva. De to gitaristene spiller i bandet Earth Moon Transit, og Leirtrø har gjort seg bemerket i den fin-fine trioen I Like To Sleep.
Det ferske albumet til Teip Trio består av åtte improvisasjoner, og det starter med «Take 7». Klarinetten legger i vei med et repeterende og uregjerlig mønster, der unoter og sprekker inngår i blandingen. Det er en velkjent form, kultivert fram av utforskende utøvere gjennom tiårene. Gitarene melder inn flertydige budskap. De kommer som lange, dvelende linjer, hissige pådrag og lett hysteriske hyl. Det er fin dynamikk og proporsjonalitet i det de tre gjør. I andresporet, «Take 15», holder de tilbake fra start og skaper forventning. Klarinetten stiger fram med forpint eleganse og omkranses av gitarspill med overraskende brodd. Det stikker fint i kantene. Trioen byr også på vrang melodi over skjelvende akkorder, der antydning og forsiktighet tar plass i lydbildet. Det kan knirke og skingre og slepe seg av sted. De bildene musikken vekker, er ikke glanset, men skarpe kan de være. Det er bra med friksjon i stoffet.
Jeg blir ikke storveis overrasket i dette albumsamværet med Teip Trio, men jeg trives. De fine detaljene og bevegelsene er tuftet på tradisjon, samtidig som musikken er farget av ungdommelig glød. Referansene er mange, og jeg liker meg på flere av de plassene der klarinetten forteller og gitarene pludrer eller brisker seg i bakkant. Det avdempede siget i «Take 9» er et strekk å framheve. Alternative teknikker og tilnærming skaper underfundig innhold.
Impromusikken har et langt liv bak seg. Den har besøkt mange avkroker og formulert seg bredt. I det perspektivet er det fint å høre tre utøvere som styrer mot sitt eget og viser tilstedeværelse i det de gjør. De åtte opptakene er valgt med omhu. Musikken går i ulike baner rundt samme kjerne og avdekker trioens vesen. Sannhetsgehalt er viktigere nyhetsverdi i improen, og jeg tror på Teip Trio.
