Fett fra Lea og gutta

De er doble, varierte og nødvendige. Lever mellom ni og elleve annenhver tirsdag og setter frie prikker over de to i´ene i hovedstadens musikkliv. Blow Out-konsertene er ikke alene om å presentere impro i Oslo, men de navnene og konstellasjonene som har sluppet til gjennom årene, gjør serien enestående. Det er uttrykksbredde og stoffdybde. Ja, på en god tirsdag er det mening og velvære som vil følge deg hjem.

Denne kvelden er det duoen Li Tieqiao, saksofon og Håkon Lie, platespiller og elektronikk som starter forestillingen. Den kinesiske saksofonisten har spilt i byen ved flere anledninger, blant annet sammen med Veslemøy Narvesen. Turntablisten Håkon Lie forbindes gjerne med noise og lydcollager, og nå plasserer han platespilleren sin på fanget, med vinylsinglene tilgjengelig på armlengdes avstand.  Lie tryller fram en lurvete linje og tenner flere buktende lag som settes i bevegelse. Det merkes knapt at Li Tieqiao entrer den sammensatte forsiktigheten. Det låter trivelig fritt og samler seg i egne tråder.

Li Tieqiao og Håkon Lie. Foto: Tine Hvidsten/Konsertforeninga

Store flater, tidevannsbevegelser og tydelige møter mellom stift og vinyl. Samhandlingene er gode, og baklengsmusikk kan leve forlengs. Saksofonisten har noen melodier som skal ut mellom de åpne pådragene, og han er en bra lytter. Det er ikke de tetteste utblåsningene som er det lekreste i dette settet. I sånne strekk gir duoen slipp på det personlige. Jeg liker meg best der det går suggererende puls i underlaget og kommentarene i musikken ikke er oppblåste.

I andre seanse skaper Lie enda en fin rytmeraritet. Han slår lett på platespilleren og rasler med bjelle. Det funker bra. Denne duoen har en genuin vilje til å finne noe som er verdt å følge, gå opp spor og ta seg videre inn i sitt eget.

Så skal vi ut i bass, trommer og saksofon. Tjukk tradisjon. Klassisk instrumentering. Mulighetenes arena. Alt er ikke gjort. Det skal vi snart få erfare. Sulida er klare.
Marthe Lea står i sokkelesten, mens Strøm og Andersen beholder skotøyet på. Saksofonisten har autoritet i hornet og forener flere lag av tradisjoner. Tar ut sang fra instrumentet, mens bass og trommer skaper tøft driv og levende variasjon. Det er 60-tall innerst i hjørnene og samtid i resten av rommet. Musikken har verken forgrunn eller bakgrunn. Den skifter posisjoner med musikernes bevegelser og virvler fram sterke øyeblikk. Dette er det vind i.

Dag Erik Knedal Andersen, Jon Rune Strøm og Marthe Lea. Foto: Tine Hvidsten/Konsertforeninga

Den myke smidigheten i Marthe Leas spill kan kontrastere kunstferdig bulder fra rytmeseksjonen. Det er tre sterke karakterer vi opplever. Et lite lag med gode idéer og overbevisende gjennomføringsevne. Pusterommene i Leas utlegninger fungerer som god forberedelse til utblåsning. Etter hvert reiser rytmeseksjonen seg i muskelspill og ren poesi. Det er en sann glede å lytte til.
Jeg registrerer at saksofonisten nå er barbeint og tror jeg kan høre den sterke kontakten hun har med underlaget. Hun holder tilbake, hisser og tuter. Det låter inspirert. I samspill med trommeslageren tar Lea oss til sted etter sted, og når bassen kommer inn med bue, ankommer vi stasjoner vi aldri har før har merket oss.
Sulida eier det de spiller. Enten det er salme eller gospel i fragmentene. Eller bieflukt i Strøms solo. Det er vekkende intenst og overskrider det solide med god margin.

Det er ingen selvfølge at gode musikere skaper god musikk, men når de gjør det, kjennes det på en helt egen måte. Det er når all dyktigheten tjener innholdet at den avsetter mening. Opplevelsen er ikke til å ta feil av. Kveldens trio lykkes i sine gjerninger.
Når Marthe Lea tar fram fløyte, mykner uttrykkene, og det flørtes med naivisme. Vi mottar enkle innbydelser til noe gammelt og vakkert ubestemmelig. Litt rynkete, med duft av folkemusikk, og derfra er ikke veien lang tilbake til saksofon-anført friklassisisme og rytmetrøkk med viltsmak. Sulidas sett har utviklet seg til et av disse jeg tenker jeg skal huske. Det fortjener det.
Vi får også et slags ekstranummer. –Vi tar en liten låt til slutt, sier Jon Rune Strøm, før trioen slipper et velsmakende lass over oss igjen. Så er det over, og mening og velvære vil utvilsomt følge meg helt hjem.