Festivalstart med talende trommer

Bildet over: Manu Katché i dobbeltformat (foto: Terje Mosnes)

Det tales alltid mye ved starten av Oslo Jazzfestivals åpningskonserter. Så også i Operaen i går kveld, men da jazzhistoriker/jazzskribent Bjørn Stendahl hadde fått sin særs velfortjente Ella-pris, og en lun, men velpoengtert dronning Sonja hadde erklært festivalen for åpnet, kunne omsider tromme-esset Manu Katché og sju norske musikere med ulik grad av Katché-tilknytning gjennom årene innta den digre scenen i hovedstadens akustisk vidunderlige musikkstorstue.

Sju av ni
Saksofonist Tore Brunborg er vel den norske musikeren med lengst fartstid i Katchés band, der bassist Ellen Andrea Wang også har vært fast medlem en god stund. Med de to pluss saksofonistene Trygve Seim og Petter Wettre, trompetisten Mathias Eick, gitaristen Jacob Young og tangentmann Bugge Wesseltoft på scenen, var det bare Nils Petter Molvær og Jan Garbarek som manglet for at den norske vennegjengen hadde vært komplett.
Men sju av ni er ikke verst, det heller, og slik konserten forløp, viste ideen om en «norsk» Manu Katché-konsert seg å ha bærekraft nok til å resultere i stående applaus ved festens slutt.

Dugnad
Manu Katché er i tillegg til jazztrommeslager også TV-personlighet, Idol-dommer og en slags superstjerne i Frankrike. I går var han likevel ikke mer stjernete enn at han akslet dugnadstrøya, og lot hver av sine norske venner bidra med ei låt til kveldens repertoar. Dermed fikk vi Youngs «Quiet March», Brunborgs «Backcountry», Seims «Beginning and Ending», Wettres «Effervescent», Eicks «At Sea», Wangs «Call Me» og Bugges «The Operaman» – alt upåklagelig formidlet av ulike besetninger, og med rutinert driv og fargelegging fra Katché – før konserten dro seg over i Katché-repertoar med «Cherokee»-parafrasen «Clubbing» som et lite høydepunkt.
Saken fortsetter under bildet.

Inntil da hadde Katché virket super-konsentrert om å finne sin optimale plass i «de norske låtene», og på den måte yte dem rettferdighet. Nå var det som om han kunne slippe seg løs og leke i hjemmekjent terreng, og kanskje var det derfor konserten – i alle fall i mine ører – beveget seg fra å være en i og for seg vellykket, men litt stiv konstruksjon til å bli mer av en organisk og frittvoksende plante. Når dét er sagt, skal det også sies at det er første gang på lenge at jeg ikke i perioder har kjedet meg på en Manu Katché-konsert, og dét skyldes ikke minst det utsøkte nivået som samtlige av de norske musikerne beveget seg på. Både solo og i disse konstellasjonene/arrangementene som nødvendigvis måtte være ganske ferske for samtlige, leverte de strålende arbeid. Bortskjemte som vi er, er det er fort gjort å bli døv for hvor godt disse, og mange andre norske musikere, vitterlig presterer, men i en verden der kravet om å skulle toppe seg selv ved hver eneste anledning synes å være rådende, kan det være betimelig å av og til ta ett steg tilbake, puste dypt og få perspektivene på plass.

Mer trommer
Om trommene hadde en framskutt plass på åpningskonserten, var de ikke mindre sentrale i kveldens andre konsert, Joshua Redmans Still Dreaming-kvartett på Nasjonal jazzscene, Victoria. Brian Blades trommespill beretter historier og fører dialoger med medmusikantene som ingen annens, og om hans unikt ekspressive forening av kraft og følsomhet innimellom kan gjøre ham dominerende inntil det ødeleggende, kan den også løfte bandmusiseringen til nesten overjordiske høyder. I går fikk vi noen eksempler på det siste, der han sammen med saksofonist Redman, kornettist Ron Miles og kontrabassist Scott Colley lekte med den musikalske arven etter Old and New Dreams (som i sin tid lekte med arven etter Ornette Colemans berømmelige sekstitallskvartett).

Påminnelse
Det skjedde på en konsert som i all sin upolerte lekenhet, råskap og instrumentale virtuositet ble en mektig påminnelse om hva en sterk felles forståelse kan romme av muligheter for individuell frihet, improvisasjon og spontankommunikasjon i et godt samspilt, men ennå ikke rutinetruet jazzband. Originallåter av Redman og Colley, Ornette Colemans «Broken Shadow» og «Turnaround», Charlie Hadens «Playing» og Don Cherrys «Guinea» ble alt fra skjønnspilt til endevendt, med Redman og Blade som de hyppigst «utagerende», Miles og Colley som de hyppigst stille glødende «motpolene». Det ble en konsert som både boret og lindret, kilte og knep, om noen til sist gikk fra Victoria, skråsikker på hva som er primitivt og hva som er sofistikert her i verden, må hen ha hørt en helt annen konsert enn meg. Kanskje kan spørsmålet utdypes gjennom hele festivalukas rekke av ulike konserter – bordet er iallfall dekket.

Terje Mosnes (tekst/foto)