Denne kvintetten trollbinder med helt egne og nystemte historier.
Det er mer enn atten år siden vi gikk inn i Sofienberg kirke for å høre Christian Wallumrød Ensemble for første gang. I 2003 forelå albumet «Sofienberg Variations», to år etter at bandet ble etablert. Der hadde Wallumrød med seg Nils Økland, Arve Henriksen og Per Oddvar Johansen. Trygve Seim spilte tenorsaksofon på noen av låtene. Et skarpere lag kan man knapt be om. Jeg har spilt Sofienberg-albumet i forkant av kveldens konsert. For å sette dagens Ensemble-utgave i relieff, kanskje. For å snuse på utviklingen i Wallumrøds prosjekt. Mest for å nyte en tidlig utgave av et vedvarende lykketreff. Jeg har aldri lagt skjul på egen begeistring for Christian Wallumrøds musikk gjennom årene. Noen av Ensemble-platene hans har blitt referansepunkter i det man noe upresist kan kalle samtidsjazz.
I kveld har Victoria åpnet dørene for Ultimafestivalen, og vår mann skal presentere en ny lydutgave av bandet sitt: Amplify Many! Han har med seg musikere som har fulgt han i mange år. Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på blokkfløyte og saksofon, Tove Törngren Brun på cello og Per Oddvar Johansen på trommer og vibrafon. Det nye er at hver og en musiker er knyttet opp mot elektronikken, og at denne elektroakustiske tilnærmingen skal forandre bandets lydbilde.
Heldigvis er kvintetten lett gjenkjennelig. Wallumrød starter på innsiden av klaveret. Sammen med håndtrommingen til Johansen skaper han en underfundig stemning, en forbindelse til noe fjerntliggende. Så kommer blåserne og celloen inn, og den umiskjennelige sounden er satt. Det går flere fortellinger gjennom musikken til samme tid. Det låter vakkert på skjørt vis og er helt utmerket å være til stede i. Det er salme i spillet og sakral bevegelse i hele orkesteret. Alt håndteres forsiktig. Den elektroniske bearbeidingen er lavmælt og smakfull. Luftigheten gir styrke til hver enkelt lyd. De kan vri musikken inn mot det helt abstrakte, men melodisnuttene er aldri langt unna. Det er vakkert og skakt, og det er slående hvordan disse musikerne evner å lade forsiktige elektroniske uttrykk med kraft. Et helikopter i det fjerne. Et nødsignal og et utrykningskjøretøy. Jeg vet ikke. Syns bare jeg hørte det. Pianoet kommer inn med insisterende betraktninger, mens resten av besetningen kommenterer med hugg. Blokkfløyte og trompet smører musikken. Piano og vibrafon får den til å duve. Det puster.
Det er ingen utpreget lystighet i denne kveldens klanger, men det er heller ingen utpreget klage. Dette ensemblet kan faktisk gjør pop for tilhengere av samtidsmusikk. Konserten har ingen solister. Dette er kollektivisme slik enere kan presentere den. Jeg drar kjensel på noen av komposisjonene. Vi får både «Haksong» og «Kurzsam und Onward». «Klafferas» er vel også inne. Alt kledelig antrukket for anledningen. Vennligsinnet og uten overdådighet.
–Nå skal dere snart få kjøpe øl, sier Christian. Baren har vært stengt under konserten, og nå er bandet klappet inn til ekstranummer av et mildt sagt begeistret publikum. Vi klarer å holde oss helt stille og lyttende noen minutter til. Dette gjør inntrykk. Når jeg kommer ut av tunellen og dørene lukker seg på Hasle stasjon, har jeg Kurzsam snurrende i hodet.
