Festen har startet

Jeg har lurt på om det er en slags varieté jeg skal på. I så fall må det være en ny utgave av de gamle variety showene med røtter helt tilbake til Victoriatiden. I likhet med hva som er lovet på Paal Nilssen-Love og Large Units tredagers camp på Victoria, hadde disse gamle showene innslag av musikk, magi, akrobatikk og dans. I vår Victoriatid, fra torsdag til lørdag, skal vi altså inn i noe av det samme. Så la oss si at det er en likhet her, selv om sporene fram mot feiringen av Large Units tiårige eksistens, kommer fra andre steder. Fra Nilssen-Loves turnéer og reiser i Brasil, Japan, Mexico og Etiopia og den åpenheten og energien han har tatt inn der. Fra steder der musikk, mat, drikke, samvær og liv spiller i samme orkester.

Akira Sakata i samtale med Lasse Marhaug. Foto: Stein Hødnebø

Denne første kvelden starter med at Lasse Marhaug intervjuer den japanske saksofonisten Akira Sakata. Sakata ble født i Hiroshima, seks måneder før atombomben falt, og det er der Marhaug starter samtalen. Det blir et varmt møte med en musiker og et menneske som har levd et innholdsrikt liv. Og ikke minst fungerer det som et velplassert avspark for en sammensatt kveld.
Så er vi jo lovet tryllekunstner, og det er forfatter Jon Øystein Flink som er kunstneren. Flink setter stemning i salen, og ikke forstår jeg hvordan han får til tricksene sine. Paal Nilssen-Love har uansett lyktes med å føre kvelden ut av det tradisjonelle konsertsporet.

Foto: Stein Hødnebø

Så fylles scenen opp av Large Unit som for anledningen har sitt eget neon sign hengende over seg. Paal presenterer hele bandet før det skjærer i klarinetter og fløyter som setter seg innerst i øret. Før hele bandet rusher ut, og vi kan kjenne på den gode Large Unit i fri flukt-følelsen. Det er en alvorlig utblåsning, fylt av liv, slik vi har lært oss å kjenne disse, i rom med nettopp dette orkesteret. Akira Sakata skal sette sterkt preg på forestillingen. Nå setter han ut i trio med Nilssen-Love og Jon Rune Strøm. Det blir så tettsittende at du kjenner det stramme. Sakata tar fram den spisse råskapen sin og får påfyll av det store laget. Det er bare å nyte. Så åpner det seg et parti for nedstemthet og klage, før stemningsbølgene skifter og gjør musikken ny. Den dynamikken og den variasjonen som frambys, er sterk. Det er Large Units signatur som avtegner seg.

Foto: Stein Hødnebø

Sakata synger, og den sangen kommer fra et gammelt sted, tenker jeg. Vi hører myke fløyter og deilig plukk på trekkspill. Kjølig spraking fra Tommi Keranens elektronikk. Uttrykkene er i kontinuerlig bevegelse. En seanse med Sakira sammen med Klaus Ellerhusen Holm på klarinett trekker mot insektsriket. Sånn strømmer bildene på. Så er det dyret i Mats Äleklints trombone som luftes, sammen med Akiras stemme. Det blir det jungel av. Large Units musikk har mange lag og lysninger i seg. Et arrangement med en hakkende kvalitet flyttes over i et tungt driv, med Ketil Gutviks gitarfyr i underlaget. Det er mye å lytte seg inn i. Niklas Barnös trompettone spretter på den massive overflaten, og alle de medvirkende setter egne merker i musikken. Det slynges såpebobler fra galleriet, før musikerne morer seg med å kaste det som likner bordtennisballer rundt seg på scenen. Det er sirkus i musikken også.

Fem skarptrommeslagere har stilt seg på forskjellige steder i salen. De skal inn i samtale, og blir nærmest til en levende organisme som tar bolig i Victoria. I og med at musikerne er nede i salen, deler de scene med publikum. Det skaper en helt egen effekt som kan avleses i de tilstedeværendes ansikter. Og det er noe med trommer. En direkthet og en urgammel evne til å tale til mennesket. De fem trommisene trekker sammen, og de kommenterer hverandre. Det blir en god lytteopplevelse og et fint tilskudd til Paals stuing.

Fendika. Foto: Stein Hødnebø

-Vi skal til Addis, roper sjefen. Det er nemlig tid for Fendika fra Etiopia. De fire musikerne Habetamu Yeshambel, Mesay Abebaye, Sentayehu Tadasse og Robel Solomon setter i gang et rytmisk eventyr som treffer. De spiller masingo, kobero og krahr og bygger et sett som virker suggererende. Holder fest. Disse instrumentene har klang av levd liv i seg. Så kommer vokalisten Nardos Tesfaye og de to danserne Melaku Belay og Zinash Tsegaye på scenen. De skuer utover salen, trer inn i forskjellig roller og framfører det jeg forstår som rituelle bevegelser, men først og fremst formidler de glede gjennom dans. Hele ensemblet er groovy insisterende, og de holder på så lenge at forestillingen deres setter seg i kroppen. Ja, jeg rekker både å bli glad og mett.

Paal Nilssen-Love vil utvide og utfordre selve konsertbegrepet. Det er noe av målet med denne tiårsfeiringen, og det er nettopp det han har lyktes med i kveld. Jeg for min del lurer fortsatt litt på om jeg har vært på varieté.