Festaften for Skien Sølvpels & Sopransax-forening

Med litt buss for Vy og vanlige fredagsutferdsproblemer ble det omsider ankomst Skien sent fredag kveld. Den store småbyen i Grenland er som kjent utgangspunkt for oppsiktsvekkende mange store musikerkarrierer gjennom flere tiår, både med store internasjonale navn og et rikt lokalmiljø. De senere årene har den lokale jazzklubben Skiensjazzdraget i kompaniskap med blant andre Bugge Wesseltoft forsøkt å dra i gang en skikkelig høstfestival i jazzens tegn. Om ikke de skulle klare det det, ville det jo vært en stor skuffelse. Fjorårets festival hadde et poengtert, lokalt orientert men også temmelig skarpt program, men led litt under labert besøk på det flotte konsertlokalet Parkbiografen, mens det underlig nok var fullt kok på jammen på det lille utestedet Folque. I år var alt lagt til Ibsenhuset, som er et trygt og etablert sted for byens befolkning, der teknikken er på plass, og det er mulighet for å benytte flere lokaler på huset.

Vi rakk altså ikke hyllestkonsert til Miles Davis-plata Bitches Brew torsdag med flere av byens aller beste musikere involvert, ei heller Marianne Halmrast og Gard Nilssens arbeid med studentene på musikklinja på Skien Videregående Skole tidligere på kvelden fredag. Aktiviteter som sistnevnte er noe av det essensielle ved slike mer lokalt orienterte festivaler, og noe som kan virke inspirerende på nye generasjoner med potensielle musikere.

Studentene på musikklinja ved Skien Videregående skole. Foto: Ketil Hardy

Vi rakk derimot heldigvis Karin Krog og John Surman i duoformat, godt hjulpet av sønnen Ben Surman som lydmann og som medspiller på diverse elektronikk. Vi har hatt gleden av å se disse storhetene i jazzhistorien mange ganger, ofte i jubileumssettinger eller andre sammenhenger der det, for noen, overraskende ved to godt voksne mennesker som holder på med lydeffekter og spiller tidvis abstrakt musikk har vært et delpoeng. Det stemmer forsåvidt fortsatt, men denne kvelden handlet det om hva de skapte, ikke at de skaper det. Krog er i full kontroll som sanger og trenger ikke bruke altfor mye energi på å bestyre elektroniske duppeditter, hun fremstår som meget vital og har et glimt i øyet når hun trekker opp noe fortryllende og hypnotiserende, østlig treperkusjon som sildrer lett i mikrofonen. Flere av låtene omhandler drømmer og brokker av gamle minner, og det er slik også musikken oppleves, samspillet mellom Surman og Krog er lekent, fantasifullt og en smule vemodig. Surman, som forøvrig spiller helt nydelig på alle sine instrumenter, fortalte om et gammelt sagn fra hans oppvekstby Plymouth, om at sjelene til alle de de omkomne sjøfolkene steg opp som spøkelser og blandet seg med lydene av sjøfuglene der oppe. Og slik lød det tidvis litt også. De spilte Duke Ellingtons «In A Sentimental Mood» til stor applaus, men fulltallige publikum virket absolutt like mottakelig for duoens mer utfordrende materiale.

Karin Krog og John Surman. Foto: Ketil Hardy

Den gode stemningen fortsatte da Bushman’s Revenge gikk på en liten halvtime senere, for anledningen med den noe eldre Mattis Kleppen som vikar på bassgitar etter at Rune Nergaard brakk albuen rett før trioens høstturné, som så forløp med og uten vikarer. Kleppen er fra Bø i Telemark, men det er hans solide omgang med øksa som ga ham jobben, og trommeslager Gard Nilssen fortalte at han og gitarist Even H. Hermansen hadde ham som lærer på Sund Folkehøgskole og, ikke minst, at Kleppen på en studietur til Sør Afrika introduserte dem for verdens raffeste hot sauce, nettopp ved navn Bushman’s Revenge. Dette var givende matprat! Det var en flott konsert, som viste de mer dynamiske sidene ved et band som jeg i min ignoranse ofte har katalogisert under rubrikken «full pinne», her mer sofistikert slik de står frem på bandets tiende plate som også er et av årets høydepunkter i bunken, Et hån mot overklassen. Men den virkelig episke følelsen som inntok kroppen da samme band hadde Per «Texas» Johansson og Anja Lauvdal som gjester under årets festival i Molde, uteble kanskje. En påfølgende jam i den store foajeen i Ibsenhuset, ledet av Bugge Wesseltoft, startet fint og hadde blant annet Rune Klakegg på fyrig trekkspill, men ble brått avbrutt etter noen få låter da klokka ble 01. Hverdagsfølelsen kom brått. Således fungerte det bedre med jam på et svett lite lokale i et ellers folketomt, post-industrielt småbysentrum.

Bushman’s Revenge med for anledningen Mattis Kleppen. Foto: Ketil Hardy

Lørdag var det jazz i Ibsenhuset mer eller mindre fra kl 12 til 01 om natten. Foajékonserten med litt lettere tilgjengelig vokaljazz var umåtelig populær, og det var rørende å se et blåhåret publikum samle sammen loddene sine for det som tydeligvis var  den faste basaren rett etter at en trivelig tolkning av «Unforgettable» ebbet ut. Den store regionale stoltheten Scheen Jazzorkester fulgte på med litt færre i salen, men et meget nysgjerrig publikum nøt den mer avanserte og kammerjazz-orienterte musikken som for anledningen var skrevet av trombonist Magne Rutle, som kommer fra Sogn men bor i Larvik. Trommis Audun Kleive, en Skien-kjendis av olympiske proporsjoner, var plassert fremst på scenen, og han spilte som den trommeguden han er, med total innlevelse i musikken. Hans autoritet er betydelig, tiden sto stille da han plutselig reiste seg fra trommestolen, gikk bort i baren og helte opp et glass vann før syvende sats. Ellers skinte André Kassen på sopransax og det var også flere innslag med frapperende fingerbruk fra tidligere nevnte Klakegg ved klaveret.

Elektronikatrioen han gaiden, som blant annet inkluderer Ingrid Skåland Lia fra Bø (og med fortid på musikklinja på Skien VGS) hadde den umenneskelige oppgaven det var å gå på allerede kl 1530 i et kulturhusaktig lokale blottet for clubbingfølelse og med et sittende, stort sett middelaldrende publikum (som meg selv), men etter en meget nølende start der fraværet av dans var smertelig, satte trioens besnærende sound og materiale seg, med prossessert vokal og en eiendommelig putrende stemning i låtene som holdt interessen ved like. Det er mye moody elektronisk pop rundt omkring, men denne trioen kommer til å vokse seg større i løpet av året, og det er ikke bare Skåland Lias sopransax som gir den egenart som også gjør at det passer på en jazzfestival.

Etter en solokonsert med Gard Nilssen på slagverk og en gammel trommemaskin, og anledning til å gå en tur i de folketomme sentrumsgatene og akkurat rekke å se Tottenham miste seieren atter en gang på den lokale fotballpuben, var det klart for årets høydepunkt, konsert i storsalen med Jan Garbarek Group.

Jan Garbarek. Foto: Ketil Hardy

Konserten ble selvfølgelig utsolgt med en gang, og det måtte selges billetter til trappesittende og det ble også åpning av orkestergraven. Det var ikke overveldende mange under 60 i salen, men den sitret likevel av forventningsfull energi. Det var som en  samling i Skien Sølvpels & Sopransaxforening, men det er slående hvor mye større aura Garbarek har enn alle andre norske jazzutøvere. Hans lange karriere er velkjent, men også en smule skuffende. Kunne han ikke spilt mer «jazz», kunne han ikke hatt et litt raffere band, kunne han ikke sagt noe i mikrofonen, kunne han ikke gitt mer av seg selv. Arild Andersen, som spilte konsert i Oslo samme kveld, har nok overtatt den mentorrollen i norsk jazz som mange trodde Garbarek skulle bære. Men brandet hans er uovertruffent. Det gikk et gisp gjennom salen da bandet travet inn, Garbarek i en slags forfinet tømmerhoggerskjorte og med instrumentbaggen i hånda, som en slags master painter med sitt utstyr. Det gikk kaldt og varmt nedover ryggen da den krummede sopranen satte igang med «Molde Canticle». Her gikk vi rett på hiten, ja. Det er tacky, det låter rimelig forferdelig av hans mangeårige pianist eller snarere keyboardist Rainer Brüninghaus som sitter der krumbøyd og småsur over sin Roland med flygel-settings og noen atmosfæriske nittitalls-synthpads som underlag mens det vitterlig står et Steinway ti centimenter ved siden av ham, men fy fader: dette er en av de virkelig store norske melodiene, og alle elsker det. Det er fabelaktig saksofonspill gjennom hele konserten, spesielt når han tar opp tenoren og lar det stå til. Garbarek plager oss ikke med nytt, fromt materiale, men går heller ikke tilbake til sin ungdoms klassiske uttrykk. Han virker såre fornøyd med å fryse uttrykket sitt da han var middelaldrende og på topp kommersielt, og sounden og stilen fra I Took Up The Runes-årene dominerer konserten. Vi får nasjonalromantikk og verdensmusikk i en meget karakteristisk blanding. Noen ganger er det dypt gripende, andre ganger er det som å være vitne til en konserthusfremføring av noe slags svulstig filmmusikk. Perkusjonsmester Trilok Gurtu skaper mest engasjement i løpet av kvelden, det låter temmelig teit av settet hans, men hans dypsindige perkusjonsspill, med vanngong og en meget innholdsrik raslepose, får publikum til å brøle av begeistring. Brüninghaus klarer faktisk det samme på den ene soloen hvor han kanaliserer litt fyrig jazz (og berører Steinwayet), mens den forsåvidt dyktige brasilianske bassisten Yuri Daniel  slapper og funker og lager all slags elbass-lyder, til og med en breial solo der han blant annet er innom Coltranes «Afro Blue». Han ser ut som at han har fått besøk av den hårsekksugende, intelligente leirklumpen i Matias Faldbakkens fantastiske nye roman Vi er fem, men hårete er han likevel. Garbarek går ofte og gjemmer seg litt bak på scenen og tørker seg med et håndkle, men er tydeligvis i toppform, smiler og utviser stor spilleglede. Ofte står han og klapper litt keitete for seg selv til bandets avanserte rytmer. Og sannelig får han ikke også med seg publikum på noe klapping som forsøksvis løser opp «norwegian stiffness syndrome». Og når han spiller fløyte i duo med Gurtu, er det svært så livlig. Han tar med seg instrumentveska da han går av scenen igjen, tydeligvis livredd for at noe skal skje med den, men de kommer inn igjen for et fengende ekstranummer, og tar også en siste bukkerunde. Selv med alle fordommer om de siste tiårenes Garbarek, og et tidvis grelt bandsound, deler jeg resten av publikums begeistringsfølelse på vei ut. Dette var en begivenhet.

Teatralsk uforutsigbarhet med Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists. Foto: Ketil Hardy

Mange av byens beste borgere pekte nesen hjem etter Garbareks opptreden, men det mest fristende skulle jo gjenstå. På slutten av kvelden skulle det være festkonsert for et noe yngre publikum. Fieh burde spille på alle landets festivaler, det er så energigivende å være vitne til deres særegne blanding av nusoul, jazz og funkpop. Som forfriskende og sjarmerende helhet og for kvalitetene hos de enkeltstående musikerne. Noen ganger, som under det medrivende sluttpartiet på «Flower», føler jeg at det ikke kan bli bedre i sjangeren nå, noe sted i verden. Etter litt hoderegning kom jeg fram til at dette var den åttende konserten jeg har sett med dem på forholdsvis kort tid, og selv om også disse ble belemret med et bordsittende publikum, klarte de å passe seg inn, det ble litt mindre partystemning og litt mer groovy og nedpå tempo. Litt romling i Andreas Rukans bass gjorde at den viktige detaljen forsvant en smule i lydbildet, ellers var det frekk musisering fra alle sammen. Nyere låter som den herlige soultraveren «Telephone Girl» og en nydelig ballade jeg ikke husker tittelen på, lover godt også for bandets fremtid. Nå begynte de fleste å bli litt slitne etter en lang dag, men selv i kulturhusets klamme foajétrygghet klarte Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists å skape stemning og teatralsk uforutsigbarhet. En duell ute på gulvet mellom trombonist Øyvind Brække og André «to horn i kjeften» Roligheten skapte humor og friksjon, en liten episode under Adrian Myhrs bassolo tok jeg som et klart frekt tilbakespill til han som boltret seg på scenen med Garbarek etpar timer tidligere, og det var også etpar helt nydelige soloer fra Kasper Værnes. Men også dette hadde funket bedre i et annet og mindre lokale. Jazzfestivalen i Skien viser stigende form og det blir spennende å følge utviklingen, selv om man nok må se mot utlandet for å klare å nærme seg billettsalget som Garbarek medførte. For det er en bitter kjennsgjerning at selv om jazzen lever som bare det, og at vi flommer over av rystende god og allsidig ny jazzmusikk, skorter det litt på nye store headlinere som kan få den lokale bedriftslederen og hennes musikkinteresserte ektefelle til å møte opp i sin mest jazza finstas.

Tekst Audun Vinger