på bildet over: Arild Andersen og Håkon Mjåset Johansen – frisk dialog (foto: Terje Mosnes)

Innledningsvis handler det om pressekortets iboende festivalprivilegium og festivalforbannelse: Ubegrenset adgang til alle konserter.
Luksusdilemmaet oppstår etter frokost. Skal du benytte muligheten din til å stikke innom så mange konserter som du kan overkomme i løpet av dagen? Svirre som en bie fra blomst til blomst, lykkelig overflatenytende? Eller skal du skjerpe sansene og konsentrere deg om å oppleve og fordøye noen få, men hele konserter på skikkelig vis?
Ja, det er et luksusdilemma, og det kan argumenteres både ømt og engasjert for begge valg. Men velges må det, og fra Kongsberg Jazzfestivals torsdagsprogram med 19 ulike tilbud, valgte denne rapportør tre: Skadedyr, Friends & Neighbors og Ensemble Denada med Arild Andersen. Det innebar – ikke uten en viss smerte – å avstå fra bl a Solveig Slettahjell/In The Country/Knut Reiersruds Trail of Souls, Thomas Strønens Time is a Blind Guide, Bugge Wesseltofts 2016-utgave av New Conception of Jazz og utenlandske frijazzkanoner som Irene Schweizer & Pierre Favre, mens savnet av nærkontakt med Earth, Wind & Fire og Vassendgutane + Reza E Iragazzi! – representantene for Kongsbergs utvidede/utsprengte jazzbegrep – var til å bære.

Eventyr
Skadedyr – den stadig unge tolvtetten som er det lykkelige resultatet av Anja Lauvdal og Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobecks eksamenskonsert ved NTNU for noen år siden – er i ferd med å bli et lite eventyr på den norske jazz/impro-scenens øverste hylle. Finurlige melodisnutter, hyppigst skrudd sammen av enten Lauvdal, Mobeck eller trommeslager Hans Hulbækmo, tas under rufsepresis behandling av et ensemble som formelig strutter av klangforskerglede, og den tolvveiskommunikasjonen de fyrer opp seg i mellom er mildt sagt medrivende. Med Hulbækmo,  trommiskollega Øystein Aarnes Vik, tubaist Mobeck og ikke minst den stadig mer autoritative bassisten Fredrik Luhr Dietrichson som et livlig, men stødig jordingspunkt, kan tangentist Lauvdal, akkordeonist Ida Løvli Hidle, fiolinist Adrian Løseth Waade, vokalist Ina Sagstuen, gitaristene Lars Ove Fossheim og Marius Klovning (steel) samt blåserne Torstein Lavik Larsen (trompet) og Henrik Munkeby Nørstebø (trombone) kaste seg ut i nær sagt alt, fra å spille tutti-strofer i 4/4 til å opptre solo eller som et hardcore friensemble, og det var omtrent det de gjorde. Det skjedde i et repertoar vesentlig basert på andrealbumet «Culturen», og ble gjort med kontinuerlig glimt i øyet og med plenty av lekenhet i den seriøsiteten som tross alt må til.
Saken fortsetter under bildet.

For: Tvil ikke. Skadedyr er, kunstnerisk sett, et tvers igjennom seriøst band. Morsomt og sjarmerende, javisst, men seriøst så det holder. Du tuller bare ikke med håndverket når du insisterer på å operere nær grensa mellom corny påfunn og intelligent kaos, og likevel lander på den riktig siden med støtt nedslag og full kontroll hele veien.

Post-Ornette
Friends & Neighbors – Thomas Johansson, trompet; Andrè Roligheten, tenorsax, bassklarinett; Oscar Grönberg, piano; Jon Rune Strøm, kontrabass; Tollef Østvang, trommer – er også et smått eventyrlig ensemble, om enn i et fysisk slankere format.

Den klassisk kvintettbesetningen er dypt forankret i den moderne jazzhistoriens hovedstamme, og slik Friends & Neighbors forvalter arven, møtes melodikk, rytmikk og ikke minst harmonikk i en musikk der ingenting er forutsigbart, men som likevel virker fullstendig logisk i det øyeblikk den møter øret og bevisstheten. I likhet med Skadedyr-konserten – og på iallfall ett plan i motsetning til onsdagens Pat Metheny-konsert – viste Friends & Neighbors-konserten så tydelig at det var et band med fullt utviklet interplay som var i aksjon, og i et intimt lokale som en godt besatt Energimølla, slo det ofte gnister der bandet serverte låter fra sitt kommende album.  Det dempet heller ikke stemningen at Johansson og Roligheten er glødende solister, om enn med litt ulike temperaturer i utfoldelsen, og konserten ble på alle måter et godt argument for å se fram til det bebudede tredjealbumet med høye forventninger.

Arild i storformat
Bassist-nestor Arild Andersen hadde inntil i går spilt på 48 av de 52 jazzfestivalene på Kongsberg. På sin 49. var han midtpunkt i en spesiell begivenhet: Solist i en konsert med det strålende 13 musikere sterke Ensemble Denada der leder/trombonist Helge Sunde samt arrangørene Erlend Skomsvoll, Øyvind Brække og bandets bass-saksofonist Shannon Mowday hadde arrangert et utvalg Andersen-komposisjoner for den store besetningen. Dermed fikk komponisten og ikke minst ensemblet brynt seg på låter som «Infinite Distance», «Saturday», «Lussi» i til dels svært krevende versjoner, og en helt fersk suite virket heller ikke å være fri for utfordringer.
Saken fortsetter under bildet.

Uten å diskutere hva som er den «riktige» versjonen av f. eks. «Reparate», kan det uten videre fastslås at konserten bød på til dels blendende ensemblespill, svært høreverdige soli og ikke minst velkjent, helhjertet involvering fra Andersen selv. I tillegg til å ta melodifortellingen med den svære, syngende tonen, gikk han noen forrykende dialog-runder med spesielt trommeslager Håkon Mjåset Johansen og instrumentkollega Per Mathisen, for anledningen på el-bass, og bidro sterkt til at arrangørenes ambisiøse arbeid ble lykkelig omsatt til en konsert som for all del ikke bør bli stående som en «one off» når så mye kunstnerisk kapital er investert i den.

Terje Mosnes (tekst og foto)