Feil side av ælva

• Av Tore Stavlund

Å lytte repetitivt til et nytt album, kan ha en desorienterende effekt. Jeg vet ikke alltid hvor jeg er, hvilken låt som går, hører bare at det holdes på, at det spilles, at variasjonene bølger fram og tilbake, og jeg glemmer meg bort, tenker på noe annet, for så å koble meg på igjen, dratt inn av at et oppløftende tema, at en saksofonist tar av i et sololøp, at en rytme endrer seg – det hele som i en drøm, der alt flyter, der det anes en logikk men at det er en logikk uten forankring. Og jeg må innrømme at jeg elsker denne fasen i opplevelsen av et nytt album, av et nytt stykke musikk. Jeg elsker desorienteringen, opplevelsen av å sone inn og ut av musikken, av å ikke ha oversikt, av å ikke ha kontroll, av fortapelse. Som når man er et stykke ut i en roman og har glemt tid og sted, glemt hvor handlingen startet og hvor den er på vei, blar fram og tilbake, leser noen partier om igjen for deres egen rett, bare er der, i romanen, frakoblet verden. Det er en erfaring jeg ønsker å oppleve når jeg skal høre et nytt album, eller lese en ny roman, og med det finne punktet hvor fra det ikke er noen vei tilbake, hvor man er fullstendig tatt opp i verket, fortapt, oppløst.

Hvorfor skriver jeg dette? Er det forsvar for manglende klar tanke? Nei, tror ikke det. Det handler om hvordan kunst kan virke, hvordan album kan være større enn seg selv, flyte utover sine egne indre strukturer, hvordan det kan ta opp i seg mottakeren, la mottakeren være i verkets malstrøm, dets knytning til verden og samtidig dets frigjørelse fra den. Et godt kunstverk peker bakover og framover på samme tid, det har et Janus-fjes, du vet ansiktet til den romerske guden Janus som ble avbildet med to ansikter, ett for fortiden og ett for framtiden, en gud for begynnelse og slutt, for døråpninger og overganger.

Jeg tenker på dette når jeg sitter i natten og har mistet meg selv i Gard Nilssen Acoustic Unity sitt nye album Great Intentions, den har et slikt ansikt, tenker jeg, et Janus-fjes, et fjes som peker bakover og framover på samme tid, med ett blikk rettet mot tradisjoner og tidligere strategier og et som ser framover mot nye måter å gjøre ting på, med døråpninger og overganger i begge retninger, men som også har et her og nå, slik fjeset er et fast punkt i samtiden, og det er i dette dobbeltblikket desorienteringen oppstår, i den blikkets flakken, i opplevelsen av at alt flyter fram og tilbake. På den gode måten.

Men så klarner det opp. Jeg begynner å få grep. Musikken får struktur, samler seg i berammede komposisjoner, motiver og rytmer fester seg til hverandre, avgrenser, markerer faser i albumets tid og rom, holder seg med låttitler.

Jeg starter igjen på begynnelsen, med åpningssporet, smektende «Swedish Delight». Jeg har det nå, det milde temaet og det vare trommespillet og den innebygde bassoloen, vet hvor det fører og nesten umerkelig fører det over i «Telemark Twist», som åpner med et seigt blåsertema før bass og trommer kommer inn med en rullende stomp, og en stund opererer saksofonistene sammen, før først en av dem frigjør seg og går solo, jeg er usikker på hvem, for det er flere med her, for så å overlate kjøret til neste og så neste igjen. Ja, det er flere saksofonister her. For selv om Gard Nilssen Acoustic Unity stort sett opererer som en trio med bandleder Nilssen på trommer, Petter Eldh på bass og André Roligheten på saksofon, så har de på Great Intentions utvidet bandet til en kvintett med Kjetil Møster og Signe Emmeluth, altså får de tre saksofonister i front som seg imellom kombinerer alto, sopran, bass og klarinett og fløyte. Og utvidelsen merkes. Ikke bare på den rike harmoniske instrumentaliseringen og vekselvirket saksofonistene imellom, men også på sammensetningen av komposisjoner ettersom alle medvirkende har bidratt med låter til albumet, noe som skaper bredde og variasjon. Som med Eldhs midttemp-drivende «Bankebrett» og Emmeluths følsomme «Vinden Stiger», samt Nilssen og Rolighetens groovy «Ostronology» med innebygd bebop-kjør og western-svingende «John Wayne».  Midt inni der kommer også en cover av Paul McCartneys 1980-ballede «Waterfalls», og å velge seg en slik melodiøs perle fra en av popmusikkens aller beste låtskrivere, det virker som en programerklæring: Melodi og komposisjon først, deretter intensitet og frasering. Og det er slik det oppleves, at intensitet og frasering, som dette bandet har mye av, er virkemidler for nettopp melodi og komposisjon så vel som selvstendige størrelse. Siste spor er Møsters spirituelle «The Root», en rytmisk leken sak som drar seg fram ved hjelp av et repeterende bassriff som gir et saksofonistene et stødig grunnlag å improvisere over. Så tones det hele ut med et mildt cymbal- og gongbad, før dette igjen får et påheng der «special guest» Jonas Alaska kommer inn og framfører en kort reprise av McCartneys «Waterfalls» bare med stemme og gitar, hjemsøkende og flyktig, liksom en sentimental påminnelse om nattens drømmetilstand. Nydelig. Det er alt sammen mesterlig utført og levert. De har gode intensjoner, det er sikkert.

Albumet utgis for øvrig av plateselskapet Action Jazz – som drives av Ando Woltmann og nettopp Kjetil Møster, et selskap som tidligere har gitt ut plater med Møsters eget band Møster!, noen titommere med Gard Nilssen Acoustic Unity, et album med musikk av Jørgen Træen og Stein Urheim og mixtapen Noizes med låter av artister som Steve Wynn, Emil Nikolaisen og Signe Emmeluth, alt med omslagsdesign av Nick Alexander – og kommer i et flott dobbeltsidig omslagscover i front satt med en op-art-aktig illustrasjon der bokstavene i bandnavnet forsvinner i repetitive sirkler inn mot et senterpunkt der albumtittel står med liten skrift og inne i omslagsutbretten er det satt en kollasj av bilder som viser bandet på scenen og i studio, samt poserende på et svaberg foran åpent hav, sannsynligvis et sted i nærheten av studioet Ocean Sound som ligger på øya Giske utenfor Ålesund, et studio kåret til et av de beste i verden, så ikke rart at det låter svært godt. På omslagets bakside får vi også et bilde av Nilssens trommesett, med merknad om at Gard spiller på trommer av merket Gretsch og symbaler av merket Zildjian. I tillegg vises en debris av shakere, gonger, tamburiner og andre udefinerbare gjenstander som flyter utover gulvet rundt settet, samt det som muligens er et bærenett med bokstavene «sonc yo» synlig, noe jeg antar er en sammenbrettelse av «Sonic Youth». Ah, det gir mening.

På Nesodden Jazzklubb. Foto: Tore Stavlund

Apropos Nilssens trommesett. Onsdag kveld hørte jeg bandet, som trio vel og merke, spille på konsertscenen Flasken på Nesodden i regi av Nesodden Jazzklubb, en konsert som ikke bare markerte starten på trioens tiårsjubileum, som det nye albumet er en feiring av (debuten Firehouse kom i 2015), men også, ble det nevnt, at det var ti år siden de spilte på Nesodden for første gang, og det nettopp der på Flasken, en konsert som ikke minst var bandets første. Konserten åpnet med den fyrige og seige «Telemark Twist», og tok seg deretter ut i et drøyt timelangt strekk med låter som «Omkalfatring» fra Odin-utgivelsen To Whom Who Buys a Record (2019) og «Acoustic Dance Music» og «Boogie» fra ECM-utgivelsen, Elastic Wave (2022), kombinert med låter fra Great Intentions som «Bankebrett», «John Wayne», «Ostronology» (som de Nilssen dedikerte til Petter og hans appetitt på østers og Charlie Parker), samt «Waterfalls», som Nilssen, som styrte ordet, erklærte at de gjerne skulle ha skrevet selv. Bandet var selvfølgelig helt på plass, med Roligheten stadig å se spillende på to blåsere simultant og med tung og røff bassolo fra Eldh. Og bare det å få sitte så tett på en trommeslager som Gard Nilssen er en egenartet opplevelse, visuelt som lydmessig, ettersom man virkelig får se den fysiske innsatsen spillet baserer seg på, hurtigheten og kombinasjonen av bevegelser for å skape vellet av rytmiske stilarter som ligger til grunn for mye av musikken deres. Det er virkelig et maskineri som blir dratt i gang.

Og apropos Telemark. Bandet utviser en klar stedstilhørighet, til Telemark, ja, og til Grenlandsbyen Skien, en by i et distrikt med en sterk jazzprofil, både historisk og i nå i dag, dynamisk levende som det er. «Fra feil side av ælva i Skien», ropte Nilssen da han presenterte André Roligheten, og etter konserten måtte jeg spørre Roligheten om hva som for Nilssen var feil side. Kleiva, sa han, altså østsiden. Følgelig gjelder det altså meg også, oppvokst på Borgestad, øst for ælva som jeg er. Derimot er vi i dag nesoddeninger begge to, også et distrikt med en sterk jazzprofil, både historisk og nå, dynamisk levende som det er. Hjemme igjen etter konserten, før jeg forsvant inn i det nye albumet, måtte jeg således spille en favoritt fra et av deres tidligere, den smektende, korte balladen titulert nettopp «Skienselva», og kjente med det et aldri så lite sentimentalt sug.