Feiende flott mellom samtid og historie

DAMANA er Dag Magnus Narvesens musikalske lekeplass. Oktetten hans består av viktige musikere fra den norske samtidsscenen. Fem blåsere, pianist, bassist og trommeslager. Narvesen har spilt med mange av de store europeerne, som Alexander von Schlippenbach, Fredrik Ljungkvist og Axel Dörner, og han har en rekke prosjekter gående. Det er pussig at navnet hans ikke er mer kjent enn det er her hjemme. «Cornua Copiae» ble innspilt i november 2014 og ivaretar på utmerket vis hva Dag Magnus Narvesen Octet handler om. Det mest slående ved musikken er det overskuddet den formidler. Åpningssporet «Tapatapa» kommer i en slags ny-bop tapning og biter fra seg på overbevisende måte. Det er direkte deilig å høre hvordan bandet demonstrerer smidighet og swing og hvordan stilsegmenter fra nyere epoker sniker seg inn i det tradisjonelle, ikke minst i pianist Øyvind Dales skarpe og korthugde utlegninger. «Irgendwie, irgendwo» har balladens mykhet og åpner en ny dør. Igjen er det Dale som trer fram etter at det innledende temaet i blått har stilnet. Pianisten formidler en stringent intensitet, før trombonist Kristoffer Kompen får meg til å tenke på sødme. Dette er et spor for søndag ettermiddag, mer enn for lørdag kveld. Blåserekka med Kristoffer Alberts, altsaksofon, Jørgen Mathisen, tenorsaksofon, André Roligheten, barytonsaksofon og bassklarinett og Hayden Powell, trompet kan løfte tak, og det er nettopp det den gjør når komponist, arrangør og trommeslager Narvesen ønsker det. «Dalbrecht» åpner som en duett mellom saksofon og trommer. Det låter tettvevd og organisk, før bandet kommer inn og tilfører sammensatt dynamikk. Jeg liker motstanden i det stoffet som presenteres. Det komponerte og arrangerte trenger selvstendige og vitale musikere for å kunne puste uanstrengt og by på friksjon. Enkelte steder kan uttrykkene minne meg om noe av det Charles Mingus gjorde, og det er selvsagt ment som et komplement. De fleste andre steder sitter jeg igjen med oppfattelsen av at musikken er sterkt personlig farget. Kontrasten mellom de seige arrangementene i «Karnivalissimo» og solistens pågåenhet er meningsbærende. «Cornua Copiae» er et album som inneholder mye og som vinner på stor variasjon, både i detaljer og kollektivt samkvem. En perle blant flere er «Suynomi Lettre» som bassist Adrian Myhr fører bandet inn i. Det blå sløret som henger ved komposisjonen, løftes og skyves lett fram. Bandet har samtidig en tyngde i det de gjør, og det er summen som sikrer kvaliteten. Trompetist Hayden Powell smører «Melitrugal», og får bevegelsene til å lyse. Når man er vel igjennom ti låter, tar man ganske enkelt av seg hatten.

Arild R. Andersen