KONSERT: Kunsten knekker skallet og reiser seg på to.
Av Arild R. Andersen
De er bredt orienterte, ytterst teknisk skolerte, kreative og nysgjerrige, og de klarer å anvende all denne fortreffeligheten i sitt eget virke, får den til å tjene de samtidsfagre uttrykkene de skaper. Juliana Venter og Rolf-Erik Nystrøm har nylig utgitt debutalbumet sitt, og innholdet er mildt sagt både rikt og bevegende. «Kassandra» er full av meningsbærende annerledeshet, tradisjonssøkende sprengkraft og overraskende grep. Duoen har med seg Paal Nilssen-Love, Nils Økland, Mats Eilertsen og Rolf Wallin. Det forringer ikke resultatet
Nystrøm og Venter har lært hverandre godt å kjenne. De traff hverandre i 2012. Noen år seinere begynte de å skape musikk sammen, og de har turnert over store deler av verden. Snust inn kulturer, møtt det overleverte og funnet dybden i det. Versjonen deres av «Without Your Love» – gjerne forbundet med Billie Holiday og Lester Young – er bare ett stoppested med utsikt på det nye albumet. Julia Venter synger seg inn et sted mellom Kate McGarrigle og en nøktern Diamanda Galas, mens Rolf-Erik Nystrøm pynter trærne med fugl. Spiller så det synger. Det er sjelden vare. Usedvanlig godt hevet.
På Victoria har Venter og Nystrøm med seg felespiller Nils Økland, bassist Per Zanussi og trommeslager Knut Aalefjær og er dermed i gode hender. I denne kvintetten er det flere som kjenner hverandre godt fra før.
Foto: Stein Hødnebø
Duoen kommer på scenen alene. Kandelabrene står utente, og de to skal inn i «Gromringervariasies», en kjærlighetssang fra Miao-fjellfolket i Kina, og tekst av den sør-afrikanske poeten Wopko Jensma. Lagene i Nystrøms saksofontone og den romtempererte inderligheten i Venters stemme trekker sammen. De underfundige kneppene.
– Vi når et punkt hvor vi tror vi ikke holder ut lenger, leser Venter. Hun gir oss eksistensielle betraktninger om det å tåle alt for mye. Musikken speiler alvoret, gjør seg dyster og forpint, men også skjør og gjennomskinnelig. Det låter vakkert på ubehagelig vis. Og så starter de «Without Your Love» og gjør seg selv uimotståelige. Dette er bevegende. For meg blir det nettopp denne som setter tone for kvelden.
Når de fortsetter med sterk lokketone i musikken, er jeg usikker på hvilke dyr som vil komme, og når de tar seg videre inn i lydlek, er det ingen dyr å høre. Det er så briljant levert at opplevelsen vrir seg. Sopransaks i vannbolle vekker latter i salen. Dette er jo gøy. Og det blir ikke mindre morsomt når Rolf-Erik drar morsomheter mellom avdelingene og er mer lun og folkelig enn den mest ujålete samtidsmusikeren du kan forestille deg.
Men vi skal videre til den franske barokk-komponisten Étienne Moulinié. Til fuglenes konsert: «Consert de Différents Oyseaux». Og lyden fra scenen er flyvedyktig og vel så det. De uanstrengte svevene, detaljene og kontrastene kommer i en form som oppleves som bare Nystrøm og Venters. Det låter forførende. Og når vi når fram til «Gloomy Sunday», blir jeg enig med meg selv om at det er disse Billie Holiday-assosierte sangene som fyller meg høyest opp til ripa. Duoen vår lykkes med å fange inn essensen i dem og utvide perspektivet i det de kan handle om. Live-versjonene står ikke tilbake for albumutgavene. – Dreaming, I was only dreaming, synger Venter, og det kjennes i mellomgulvet.
Så kommer Økland, Zanussi og Aalefjær på scenen, og dalstrøka rykker med ett nærmere, uten å forstyrre kveldens bredt anlagte prosjekt. Smakfullheten råder, og neste post gir oss et møte med Miriam Makeba. «Qongqothwane/The Click Song» heter sangen, og den danser i vei med gleden i front. Smittende og deilig. Det gir både fest og høytid på en regnpreget høstonsdag. For et band. At disse musikerne klarer å skape helhet av alle avkrokene sine, er mesterlig.
Så tar det bokstavelig talt nesten fyr i saksofonisten som kommer farlig nær en av kandelabrene som nå er tent. – Det har skjedd før, kommenterer Nystrøm, i det han blåser ut lysene.
En av forestillingens mørkeste heter «An Johanna», og vi blir presentert for den østerrikske poeten Georg Trakl (1887-1914). Det låter som om vår egen dysfunksjonelle verden blir spilt ut foran oss. Zanussi og Økland finner inn og styrker klangen av ødslighet.
Konserten fortsetter med takketale fra Nystrøm, og presentasjon på scenen av noen av dem som har gjort albumet mulig. Rolf Wallin forteller oss litt om tilblivelsen til «Hymn of the Cherubim», mens Venter forteller om profeten Kassandra. Vi ankommer enda flere steder, mens kvelden går mot slutt.
– Vi kan ta enda en vi ikke kan, melder Nystrøm, før vi får ekstranummeret. Jeg tror det er den libanesiske sangeren Fairuz de hyller, med en vemodig kjærlighetssang med arabiske kurver.
