KONSERT: Det er virkelig to gode lag som møtes for å spille på kaféen i kveld.
Av Arild R. Andersen
Fri jazz, improvisert musikk og uttrykk uten strømlinjekontakt. Det har Blow Out beriket hovedstadens kulturliv med i 15 år nå. Etablert seg som en nødvendig celle i byens musikkorganisme. I dag kan jeg ikke forestille meg mitt Oslo uten Blow Out-tirsdagene gjennom året og Blow Out-festivalen i august. Konsertserien og festivalen har bidratt sterkt til å åpne tilgangen til en type musikk som fordrer lyttearbeid og maner til ettertanke, som ønsker seg til nye steder og holder øyeblikket hellig. Det er ikke mange tiår siden konserter med Fred Frith på Renegat eller Derek Bailey på nedre Grünerløkka ble mottatt som velsignelser her i byen. Eugene Chadbourne på Mono! Med Blow Out har legender og nyklekkede talenter fått et tiltrengt rom å slå ut kronbladene i. Å komme inn på Kafe Hærverk og se Maggie Nicols i lokalet før konsertstart. Å oppdage Inga Stenøiens sterke gitarambisjoner. Høre Ståle Liavik Solbergs lunt begeistrede introduksjoner av musikere og band. Det er en sann glede, godtfolk!
Hver gang vi møtes på Blow Out, burde vi nesten gråte en skvett gledestårer. For her er det ingen som tolker andres låter med inderlighet uthengt som åte. Blow Out-konsertene presenterer musikk som ikke fanges opp i nevneverdig grad av større scener eller rikskringkastede mediebedrifter. At konsertene blir kuratert av folk på innsiden av musikermiljøene, avspeiles i den gjennomgående høye kvaliteten i det som foregår. Jeg har ikke svevd ut fra alle Blow Out-kveldene jeg har opplevd, men jeg har alltid begitt meg hjemover med et løft eller to i meg.
I kveld er det satt ut skåler med godteri, og Ståle ønsker velkommen. Lover oss en heidundrende bursdagsfest. Jeg har gledet meg litt ekstra, for jeg fikk meg et nytt favorittband på Kongsberg i sommer. Og det ørlille bandet skal spille i kveld. Duoen The Lost Tangos er Guoste Tamulynaite og Jan Martin Gismervik, på trommer, piano, fele, elektronikk og diverse.
De to åpner så stillferdig at ørene må strekke seg. Fela til Gismervik gnir ut en alvorsvakker retning. Det aktsomt elektromoderne møter tradisjonalisme og avføder stoff med sterk egenart. Smålåtne melodistubber og antydningskunst forenes. Guoste og Jan Martin gir idéene tid til utvikling. Piano og xylofon avsetter lyseblå striper. Det fins klang av lidelse her, og spor av glede der. De lett bassfylte henvendelsene med kjølig tingeling til, tar oss videre inn i forunderlighetene. Eventyrsynth og lettmetall likeså.
Jeg prøver å forstå hvorfor jeg føler meg så hjemme i dette. Svaret gir seg ikke selv, men det har selvsagt noe med foretrukne stilretninger gjennom et helt liv å gjøre. Som om The Lost Tangos holder opp speil, uten nøyaktig å gjengi det som speilet er vendt mot. Som om en gammel verden blir vekket til live og våkner til nye vilkår. Da jeg anmeldte konserten deres på Kongsberg, trakk jeg fram den ubestemmelige væremåten og de sjarmerende naivistiske trekkene. Ja, for det er en herlig barnlighet der inne et sted. En fryd å ane.
Når pumpeorgelet settes i drift, får uttrykket mer volum, og den fabulerende tematikken fortsetter å glede, før luftighet og nye strømninger inntar musikken. Jeg får en hjemme hos-følelse av å lytte til dem. Og se dem. Intimiteten i sounden og den kjøkkenbordnære måten Tamulynaite og Gismervik sitter overfor hverandre på. Guoste synger en litauisk folketone, og det er dans i fela til Jan Martin. De to bygger en egen verden som er deres. Og heldigvis vår.
Ståle Liavik Solberg. Foto: Pål Dybwik
Bursdagens andre band er en vektig kvartett. Ståle Liavik Solberg, trommer. John Edwards, bass, Henriette Eilertsen, fløyte og Lotte Anker, saksofon. De åpner med en spretten avdeling der Edwards og Solberg løfter og Henriette Eilertsen topper med lykkestreif i fløyta. Lotte Anker står og betrakter hva de tre har satt i gang, før hun melder inn på sopran og setter kvelden i fri fyr. Energien og kreativiteten i basspillet er like sterk som den pleier å være. Om ikke John Edwards er favorittbassisten min, så er han iallfall noe som likner sterkt. Han er utad eksplosiv og innad lyttende og beveger seg i tjeneste for felleskapet.
Så er det flott å høre fløytisten i en setting instrumentet hennes ikke må kjempe for å bli hørt. Hun har egen flukt i uttrykket og avsetter farger som er avgjørende for denne kvartettens musikalske identitet. Et parti med perkusjon og fløyte står med ett fram i blomst.
Fløyte og saksofon får også rom til å prøve seg, frigjort fra trommer og bass. Den lille avdelingen legger seg inn i helheten som kledelig kloss. Og når Lotte Anker trer fram i midten, kommer det essens, slik det har for vane å gjøre. Det er vitaliteten som byr modenheten opp til dans.
Den responsen disse fire gir hverandre underveis i settet, setter seg i opplevelsen. De overraskende lydene og manøvrene som bestemmes av øyeblikket. I kveld hører vi et av disse ytringfrie orkestrene som evner å finne utveier og skape hjørner det kjennes godt å møtes på. Det er stas, men bursdagen er snart over. Og det er fire fornøyde som skal sette punktum for en kveld som har vært et viktig jubileum verdig.
