Et stort stepp for et lite band
Denne trioen har noe eget å fortelle og gjør det med leken kvalitet.
Steppdanstrioer vokser ikke på trær her i landet. Det er heller ikke hverdagskost det One Small Step serverer. Besetningen Janne Eraker på steppdans, Vegar Vårdal på fele og vokal og Roger Arntzen på ståbass signaliserer særegenhet før den har ytret en lyd. Trioen har holdt på i noen år, og «Gol Variations» er kløverets første album. Tittelen på plata er knyttet til innspillingsstedet: Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Det gir middelaldersk ryggstøtte, like mye som det åpner for folklore. Det lukter iallfall ikke kristenmannsblod av musikken.
«Morning» heter det første sporet på albumet, og det første vi møter, er fugl. Ikke meis, ikke fink, ikke trost eller stær. Plystringen høres mer ut som en nebbete fabel fra en morgen som synger på sitt eget vis. Perkusjon og stepping vekker opp andre dyr i musikken. Gir småviltet plass til å boltre seg, mens bassen jakter på sammenhenger og holder tak i leken. Det gamle kirkegulvet settes i spill av Eraker. Det er godt improvisert og gir fin mening i kraft av å være eiendommelig. I spor to vekker trioen minner om nederlandsk og britisk tradisjon. Vokalen ter seg på måter som får navnene Jaap Blonk og Phil Minton til å flimre forbi, men Vegar Vårdal pleier sitt eget språk, der sorgen og gleden står skulder ved skulder og opprømthet deler scene med iver. Han tømmer seg med troverdighet og har klaprende fotarbeid som deilig tett følge. Slurping, smatting og hvesing driver trioen fram, og når fela kommer inn, rykkes vi tilbake i historien. Dette er kappleik med One Small Step som eneste deltaker, og det er lokk og rop som setter opplevelsen i bevegelse. Ja, det kan høres ut som om vi kommer helt til Nord-Afrika eller der omkring.
Musikken til One Small Step løper deg ikke i møte. Med sine særegenheter byr den også på fordringer. Krav om åpenhet for nye kombinasjoner. På den annen side oppleves den som ujålete og inviterende. Det er et godt tegn når impromusikk setter deg i godt humør.
«Yarny» siger inn med skarp basstone og drag fra voll og ring, før trioen vender seg mot det heftige og byr på mer egenart der. Når steppingen får stå i midten, blir vi liksom med inn i kirkerommet. Klakk-klakk sier Vårdal, og jeg tror jeg skjønner hva han mener. Han er storfornøyd med Erakers fete groover. «Untangling» får også dansen til å gå. Gnir og gnisser inn budskapet. Jeg ser de tre for meg! Dette er jo musikk som egner seg for scene. «Gol Variations» flytter noen steiner i det åpne landskapet, og selv om One Small Step ikke er «one giant leap for mankind», vil jeg utrope albumet til en liten månelanding i seg selv.
