Et knippe utsøkte

Det er Fredrik-dager i Oslo. Plateslippkonsert med Oker på Scenehuset den 13. og levende feiring av gullkantet Mikoo-album på Kampenjazz den 12. Fredrik Rasten spiller gitarer i begge band. Det blir det dager av.
Kvartetten Oker slapp sitt åpne og finstemte album «Aerial» i slutten av februar, mens kvintetten Mikoo har hatt «It floats» ute siden september i fjor. Sistnevnte plate har festet seg som en av de fineste fra siste halvår. Den har fått snurre jevnlig her hjemme og blitt anbefalt i godt selskap.
Jeg liker musikere som beveger seg på tvers og på langs. Ikke minst på tvers. Og det er mye tvers på «It floats». Når jazzkyndige kunstrockere med teft for indieimpro og pop treffer hverandre hjemme, kan kvaliteten komme til å høres på lang avstand. Det er trommeslager Michaela Antalová og vokalist og elektronist Ina Sagstuen som i hovedsak står for musikk og melodier på utgivelsen. Innholdet kombinerer fersk beskaffenhet med tradisjonssikker omgang med smaksrike kilder. Jeg traff liksom gammelt kjent på helt nye steder da jeg hørte «It floats» for første gang. Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Vojtech Procházka på tangenter er ryggrad og ornamentansvarlig. Dette er fem musikere som vet å holde hverandre oppe.

Noen konserter gleder man seg litt ekstra til. Sånn har jeg hatt det med denne. Og jeg har lurt på hvordan de velproduserte stykkene på albumet vil tåle møtene med scenen. Her på Kampenjazz viser det seg at Johan Lindvall har steppet inn som erstatning for Procházka som har meldt avbud. Utstyrt med seksstrenger, tolvstrenger og firestrenger starter bandet oppmykningen. Ja, de fem vekker musikken til live ved å hviske den fram, uten trommeaktivitet og med Lindvall på fortrolig piano. Det er «Everything is yelling louder than me» som har fått æren av å åpne forestillingen, og jeg registrerer hvordan denne levende utgaven av Mikoo treffer på litt andre steder, like mykt og skakt som fra plate, bare hakket mer kledelig direkte. Michaela Antalová spiller substans i stoffet. Det surkler i elektronikken, og primitivismen i Rastens gitar er smakfullt krydder.

Melodilinjene Sagstuen og Antalová tegner opp sangene med, er mine. De kommer iallfall fra steder jeg har vært og vil tilbake til.
Så er det fellesskapet som viser styrke i dette bandet. Alt peker inn mot det kollektive. De kan etablere drift med lag på grensen til det ugjennomtrengelige eller la det gjennomskinnelige ordne musikken.
Nå er det Sagstuens akustiske som utlegger temaet, mens bandet vugger under den deilig døsige vokalen. Vi er inne i «Blues» og milevis unna Mississippi. Jeg tenker på Susanna, Adrianne Lenker og Maggie Nicols og er bekvem med det.

Det er godt å høre gode musikere slippe det tilsynelatende helt enkle fri. Det er også fint at uttrykkene får tid og rom til å pakke seg selv helt ut. Johan Lindvall gjør egne grep og gir live-sounden god retning.
Antalová forteller at de spiller sangene fra «It floats» og at albumet ble mikset bare femti meter fra her vi befinner oss i kveld.  Ellers er det musikken som snakker. Pianisten produserer harpeliknende lyd fra innsiden av klaveret. Jeg koser meg med alvoret i «Three scars» og sitter godt på den samme planken som ble tilbydd meg på 1970-tallet. Kveldens leveringskvalitet og troverdighet treffer meg og blir.  Så har bassgangen i «Tide» den varme invitasjonens uimotståelige vesen ved seg. Med Rastens saktmodig vispende akustiske som ledsager. Rosinen i albumpølsa heter «Ties», og når den kommer, kjenner jeg at den har hatt bolig i meg lenge. Den burde ha fått lov til å gå litt lenger.

Settet er nokså kort. Albumet tikker inn på førti minutter. Alt henger sammen med alt, og tida går fort i godt selskap. Mikoo rekker å vise at de kan heve stemmen, i «Chased», og det blir selvsagt gjort med moderat styrke. Jeg tror de har spilt alle de åtte låtene på «It floats». Konserten etterlater uansett den samme bunnsolide grunnfølelsen av begeistring og velvære jeg har kjent i samvær med albumet alle de gangene det har spilt seg.