Et godt album for mørketida
Lite lystighet å spore, men mye fortreffelig alvor.
Det er som å åpne en dør og stige inn i rom uten eksistens. Den abstrakte musikken bygger interiører av lyd som er like omskiftelige som flimmer – eller fastlåste som stillbilder. Det vi hører på «Hvisdalek,Fetveit.», befinner seg midt mellom ytterpunktene, og tar oss fra sted til sted i avpasset tempo. Harald og Agnes produserer sterke bilder for det indre øyet, både til ubehag og velvære. Live-opptakene er gjort på Notam i Oslo i 2016.
Ta den første lyden som møter opp på albumet. Det er en foruroligende og hissig utlegning, heller lite menneskelig av vesen. Elektronikkens iboende kjølighet setter straks merker i musikken. Harald Fetveit er kresen på hva han produserer og tydelig på hva han vil. Kvaliteten ligger i detaljene. Det er lett å la seg trekke inn. Når Agnes Hvizdalek kommer inn med stemmen sin, underbygges grunnstemningen. Det hviler noe knirkende klaustrofobisk over anslaget, men vi blir ikke værende på samme sted. Brudd og kontinuitet lever uanstrengt sammen gjennom dette mer enn timelange sporet.
Det begynner å bli en stund siden jeg hørte Agnes Hvizdalek for første gang. Den personlige kvaliteten hun den gang framviste, har blitt værende. I det store feltet av improvisatører som bruker stemmen som instrument, er særpreg en truet art. Egenart må pleies og utvikles. Det har Hvizdalek åpenbart forstått. Slik jeg hører vokalisten, bruker hun stemmen primært for å lage lydkunst, i dette tilfelle ved å underbygge, kommentere og gi retning til det som kommer fra Fetveit. Det er neppe et følelsesmessig basert fundament Hvizdalek bygger musikk på. De gangene hun får rommet alene, vekker lydene helst undring. Ja, det er en stemmebruk godt hevet over det hverdagslige.
Harald Fetveit er en mann for turbulens. De gangene musikken rister som heftigst, er det hans analoge, spesialbygde elektronikk som virker. Jeg nevnte ubehaget i musikken, og det er nettopp rystelsene som fremkaller dette. Når Hvizdalek besvarer disse bevegelsene, er det vanskelig å sitte uberørt i svevet. De gangene duoen nærmer seg støy, er det i en form som unndrar seg det massivt kompakte. De gir gjennomtrengeligheten greie vilkår, selv når de er sammen om å tømme seg over oss. Duoen byr ellers på en rytme som ikke innbyr til tradisjonell dans. Det hører imidlertid med til historien at Fetveit har jobbet med samtidsdansere. Mine trinn forflytter seg kun i hodet!
Fetveit og Hvizdalek har visstnok jobbet sammen gjennom ti år. Det må ligge til grunn for det fine estetiske fellesskapet de her formidler fra.
