«Sult» cover
Maja S. K. Ratkje
«Sult»
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Et album å få merker av

Svært vellykket og ny vri gir strålende opplevelser.

Å høre Maja S. K. Ratkje spille pumpeorgel, kommer som litt av en overraskelse. Hun lærte seg å spille instrumentet da hun lagde musikk til Jo Strømgrens ballett «Sult», basert på Knut Hamsuns roman. Kanskje Ratkje har latt seg inspirere av forfatterens litterære figurer. De kunne som kjent være lite forutsigbare. Hun spilte live på hver eneste ballettforestilling, og modifiserte senere musikken for innspilling av dette albumet. Det blir understreket at albumet er et frittstående dokument, men at atmosfæren er lik den som preget forestillingen, Kristiania på 1800-tallet, med gatestøy og bysumming. For meg er det vanskelig å knytte det jeg hører, til den sterke og til dels underfundige bystemningen Hamsun vekker til live i sitt store verk, men det rokker ikke ved albumets sterke kvaliteter, heldigvis.

For å få et større register å spille på – vil jeg anta – ble det bygget inn metal tubes, PVC tubes og vindmaskin i orgelet. Gitarstrenger og metall- og glassperkusjon er også utstyr Ratkje gjør seg nytte av. Det er likevel sånn at pumpeorgelet er hovedpersonen i fortellingen. «Introduksjon – Denne forunderlige by» setter en slags bedehusstemning i musikken, med sitt avdempede vemod. Jeg ser for meg det nervøse livet på kvisten i romanens åpningsscene, der jeg-personen lurer på om han har noe å glede seg til. Alle titlene på albumet inneholder sitater fra «Sult». I spor to åpner musikken seg i full spenst. Utrykket er sammensatt, og når Ratkje begynner å synge, er vi med ett inne i en varm originalitet som peker videre innover i albumet. Et deilig, lite sus fra Annette Peacock-tradisjonen pumper kledelig og forsiktig, krydrer så å si egenarten.

«Den sprættende bevægelse min fot gjør hver gang pulsen slår» er en dekkende tittel for den rastløsheten og de overraskelsene dette sporet rommer. Det er som om Ratkje vrir elementer fra flere tradisjoner på plass i sin egen musikalske lek. Resultatet står på helt egne bein. Det gjenkjennelig og det nye står friskt skulder ved skulder. «Sayago – En sådan glidende lyd» har et nærmest fengende omkved, men under overflaten lurer musikalske krefter som korrigerer sjarmerende fasade. Det er en mangetydighet i dette stoffet, og nettopp derfor er det spennende å lytte til. «Sult» er rett og slett noe av det fineste jeg har hørt fra Ratkje gjennom alle disse årene. I spor sju tar vokalisten for seg av folkemusikken, midt i et landskap som delvis fornekter den. Deretter er vi innom et tivoli, før hun avrunder med «Kristiania» og trekker en sirkelkompositorisk stemningstråd til albumets start. Deilig.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev