Enda en fest i Cortex-bobla

Med seks nye låter signert trompeter/leder Thomas Johansson og én av bassist Ola Høyer er Cortex’ «Legal Tender» her, kvartettens fjerde album for det portugisiske selskapet Clean Feed.

Platedebuten var «Resection» (Bolage) i 2011, og «Legal Tender» er Cortex’ sjette album, alt medregnet. For oss med sans for lyden av glødende messing og sprekkeferdig treblås i symbiotisk unis og intense dialoger, betyr et nytt Cortex-album en feststund, og elskere av moderne melodiforankret ekspressivitet i referanseområdet Ornette Coleman/Don Cherry/Atomic, vil også finne mye å fryde seg over. Albumet kommer i grevens tid, det er allerede tre år siden tittelen på forrige utgivelse, «Avant-Garde Party Music», ble selve betegnelsen på kvartettens spesielle ytringsform, og verdens behov for avantgardistisk partymusikk har ikke akkurat avtatt siden da – stikkord «Washington» og «Wuhan».

Innspilt for ganske nøyaktig et år siden, blir «Legal Tender» (sannsynligvis) stående som den siste plateutgitte utblåsningen fra Cortex’ originalbesetning. Johansson, Høyer, saxofonist Kristoffer Berre Alberts og trommeslager Gard Nilssen har holdt det gående i 12-13 år, men tidligere i år valgte Nilssen å prioritere andre oppgaver, og overlot plassen til Dag Erik Knedal Andersen. Litt vemodig kanskje, men forandring kan også fryde og fornye, og vemod preger definitivt ikke musiseringen på «Legal Tender». Riktig nok åpner ballet fanfare-aktig og med rullende trommer i «Anthem for The Uneasy», men snart beveger musikken seg inn i velkjent Cortex-land der først Alberts, seinere Johansson blåser temperaturen til himmels. De gjør det sammen og hver for seg, og alltid i den aldri sviktende oppdriften fra Høyer og Nilssens ulike oppskrifter for driv og løft. Sånn sett kunne Cortex sikkert ha holdt trykket opp mot bristepunktet gjennom hele albumet, men 12-13 år i samme båt lærer folk når de skal ro og når de skal skåte, og Cortex behersker begge deler samt alt innimellom. De fire, som til sammen disponerer utadvendt energi på terrawattnivå og plasskrevende individuelle ferdigheter, demonstrerer hele tiden at balanseringen av det solistiske og kollektive i samspillet er en av forutsetningene for at Cortex kan framstå som et dynamisk lite uhyre, og i vekslingen mellom å gi plass og ta plass utviser hver av dem en frapperende rolleforståelse og plasseringsevne i musikken. Det gjelder enten bandet går i ti eller hundre, spiller låtene taktfast eller oppbrutt, eller på andre måter søker variasjon i uttrykket. Kort sagt virker Johansson, Alberts, Høyer og Nilssen fullstendig hjemme i sin felles Cortex-boble, og de bruker den friheten dét gir dem for alt den er verd. Det er ganske mye, og nok en gang klarer bandet å blåse, banke og lokke meg til å innse at jeg hører til et sted der inne i den etter hvert store og godt befolkede Cortex-bobla, jeg også.