En ytterst smakfull utvidelse

Det høres høyst påkrevet ut. Å få det spilt, avlevert og kommunisert. Musikken bryter mot oss helt uten forvarsel. Kjetil Jerves kantete pianofragmenter, Andreas Wildhagens reflekterte trommespill og Sofia Jernbergs innstendige vokalutgytelser er over oss før vi egentlig rekker å løfte skikkelig på ørene. De tre åpner et rom jeg har vært i mange ganger før, men inventaret er deres. Når Henrik Munkeby Nørstebø kommer inn med trombone, blir vi stående enda tettere, men stemningen forblir svært god. Dette er imidlertid langt fra hele sannheten om det nesten fjorten minutter lange åpningssporet «Ears Anciens». Det har mange kroker, og det er langt fra bare intensitet som står på programmet. Sporet rommer mange fortellinger, og flere av dem er både saktmodige og avdempede. Ja, selv melodien kan bli ivaretatt av kvartetten, uten at den på noen måte blir sukret.
Disse fire musikerne har smidighet innbakt i bevegelsene. Overgangene er sømløse. De er interessante å følge. Innholdet lar seg tro på. Idéen om jevnbyrdighet går som en rød og fri tråd gjennom albumet. Musikken er skapt av bandet, komponert i øyeblikket. Når jeg lytter til frie utrykk, ønsker jeg meg overraskelser, like mye som jeg er avhengig av tilstedeværelse hos utøverne. Det er mange lag som skal falle på plass, før det improviserte hever seg fra bakkenivå.
«Omnivore´s Aperitif» slår an en fin nerve. Vi tas inn i en lydmosaikk som er rik på detaljer og ivaretar instrumentenes egenart. Nørstebøs trombone blir dypt alvorlig, mens Jerves piano lar oss komme på innsiden. Wildhagens trommer tar sjanser, og Jernberg trives åpenbart hos Lana. Jeg lar meg  overraske. Tilstedeværelsen er upåklagelig. Alle holder et fast tak i det de ønsker å fortelle. Dermed klarer de også å si noe substansielt med et formspråk svært mange har anvendt.
De abstrakte vokalhenvendelsene kommer som akrobatikk, men de kan også oppleves som følelsesladde ytringer som speiler mentale tilstander. Fortvilelse, begeistring, engstelse og iver er bare noen av dem. Det er også sånn at trombonen kan virke trassig, trommene egenrådige og pianoet bastant. Lystighet er det lite av. Lyttearbeidet  tar meg til forskjellige tolkningsrom. Slik kan det være med rik musikk. Den gjennomgående kvaliteten er først og fremst knyttet til samhandling og skarp kreativitet. Jernberg, Jerve, Nørstebø og Wildhagen vitaliserer den åpne formen de dyrker og gjør den relevant for vår tid, nærmest som en protest mot flimmer og strømlinjeform. Jeg finner det usedvanlig enkelt å være med på denne ferden.