KONSERT: Og kveldens kvartett bruker bakspeil for å spille seg aktuelle.
Av Arild R. Andersen
Den som beveger seg inn i «Volum», får oppleve gammel og fin aura. Pianist Knut Kristiansen spiller fra en annen tid, og han gjør det med en tradisjonsforståelse som lyser helt inn i vår. Kvartett-albumet «Volum» ble utgitt i fjor. Der har pianist og komponist Kristiansen med seg saksofonist Aksel Røed, bassist Magne Thormodsæter og trommeslager Sigurd Steinkopf. Det de fire gjør, overgår solid. Den varme modenheten er gjennomgående. Man kunne tro at musikerne er like gamle, men her finner vi tre generasjoner. 80, 50 og 20. På albumet spiller de Kristiansens komposisjoner, samt Cecil Taylor, Ornette Coleman og Esa Kotilainen/Nils-Aslak Valkeapää. Og de får stoffet til å samle seg.
Jeg tok fram den gamle Odin-utgivelsen «Monk Moods» (1995) i forkant av kveldens konsert. Der befinner arrangør Kristiansen seg i front for et knippe utsøkte norske musikere, og i tekstheftet forteller han om sitt første møte med Thelonious Monks musikk som 15-åring og hvilken posisjon den musikken har hatt i arbeidene hans siden. Det lar seg vakkert høre. Også på «Volum». Plateselskapet Odin hadde to begrunnelser for å utgi «Monk Moods». De ville presentere Monks musikk og gi Knut Kristiansen den anerkjennelsen han fortjente etter mange år som ressurs i norsk jazz. Det hører med til historien at KK mottok Buddyprisen i 1983.
Knut Kristiansen. Foto: Stein Hødnebø
Her på Victoria starter vår mann i en munter tone, med kommentarer om hvordan bandmedlemmene er kledd for anledningen. Den lune humoren er med gjennom hele kvelden. Så er det Aksel Røed som bøyer seg over mikrofonen med saksofonen, kanskje for å få best mulig kontakt med inderligheten i eget spill. Det låter seigt og tiltrekkende og har mesterlighet innskrevet i bevegelsene.
De skal spille mange fra «Volum», og de starter med Kristiansens «Via Via». Første solo ut tilhører pianoet, og KK får det store instrumentet til å henge, mens det vipper nydelig i rytmeseksjonen. Dette lever. Kvartetten etablerer et samspill som sitter, og fremst på scenen leker Røed seg med modernisme på tradisjonell grunn.
Det er en opplevelse å høre Aksel Røeds spill i kveldens setting. Som om noe ekstraordinært faller på plass. Som om KK og Røed er ment for hverandre. Aksel spiller dans i hornet, med forløsende kraft og inspirert tone. Det er jazzens klassiske kjerneverdier som gjør nye runder.
Kvelden skal få mange og velformulerte basstrekk. Magne Thormodsæters første solo har driv og kreativ evne i seg. Den sobre tonen er både kunstferdig og vital. Spillet er rett og slett godt å lytte til. Han får også mye skryt av sjefen underveis, og publikum verdsetter åpenbart det han gjør.
Vi hører «Luyah! The Glorious Step», og så kommer «Fader War». Det er en naken sound som tar oss med inn, etterfulgt av lekre pianoløp. Det sitter noen tiår i KKs spill. Når han ruller ut toner over spartansk og støttende komp, vinker det gjerne både fra 50- og 60-tallet. Han åpner dører bakover i tid, både for oss som kjenner rommene fra før og for andre som måtte være helt eller delvis ubevandret. Det er ikke repetisjonsøvelser vi hører. Det vi hører, handler om å ha kommet under huden på stilmønstre for deretter å sette egne merker i dem. Magne Thormodsæter og Sigurd Steinkopf har knirkefri evne til å anpasse spillet, skyve, støtte og kommentere. Ja, når de er på sitt beste, skinner det i musikken, på den upolerte måten som gavner opplevelsen. Møtene mellom smidige og kantete elementer i det som spilles, kan ha festpreg, der gleden helst er blå.
Aksel Røed. Foto: Stein Hødnebø
Røed fortsetter å si mye på små flater, og soloseansene går på omgang, etter tur, slik de har for vane å gjøre når jazzen tar vare på egne tradisjoner. Før bandet gjør «Gamle flasker», forteller komponisten at det var sånn jazzen så ut i hodet hans på 60-tallet. Monk er med, og jeg liker dette stykket veldig godt. Nå får det strålende live-behandling. Komplisert å spille. Ukomplisert å lytte til.
Musikerne er tett på hverandre, og dynamikken i bass- og trommeavdelingen er superb. Sigurd Steinkopf er en elegantier med visper og ungdommelig kraft der sånt trengs. Før det blir pause, spiller de Thelonious: «Think Of One», og jammen klarer de ikke å sette personlig preg på denne kjære lille perlen også. Det er lenge siden KK var læregutt. Jeg har hørt mange pianister som har prøvd seg på Monk. I kveld hører jeg en som lykkes.
Etter pause får vi mer Monk: «Played Twice». Og gjerne for meg. Det er bare å lene seg tilbake og være fornøyd med at man en gang for lenge siden oppdaget jazz. Videre blir det to runder med Ornette Coleman. Kristiansen fniser litt når han introduserer «Focus On Sanity» og mener at det er en tittel for vår tid. «The Shape Of Jazz To Come»! Konsertens grunntone pleies videre. Bandet koser seg. Det gjør vi også, og sånt blir det ekstranummer av. Pianisten minner oss om at det er samenes nasjonaldag den 6. februar, og velger å avrunde med «Eanan, Eallima Eadni». -Albert Ayler in Finnmark, mumler KK, før Aksel Røed drar oss ut på spirituell vidde.
Dette ble virkelig en voksen kveld.
