KONSERT: Cello og piano inngår allianser med fantasien og byr opp til lyttefest.
De har vært rause på fine øyeblikk. Møtene med Tanja Orning og Ayumi Tanaka. Gjennom åra. I den lange rekka av konstellasjoner jeg har hørt dem spille i. Jeg tror denne søndagen på Kampenjazz vil være første gang jeg hører dem i samspill. Det er uansett en konsert jeg har sett fram til med åpne luker og avskrudde lokk. Forestillingen om disse to utøverne rommer subtil klang, vever melodiøsitet, blåsvart modernisme, fargeblinde strøk og rik substans. Hvordan denne Caféteaterkvelden vil forløpe, vil forløpet først få rede på når det forløper. Såpass øyeblikkelig skal det fortone seg.
Foto: Åsa Helle/Kampenjazz
Dette er musikk som fordrer dyp lytting, kan vi lese i Kampenjazz-programmet. Deep listening. Jeg har aldri likt uttrykket. Tror jeg liker bred lytting bedre. Men nok om det. La oss konsentrere oss! Orning og Tanaka blir introdusert som «to ekstraordinære musikere». Den sier jeg meg helt enig i.
Det strykes fram en tørr og hes strime på celloen. Sånn starter konserten, med knappenålstillhet fra publikum. Tanaka lener seg inn i klaveret og blir med på den skjøre lydferden. Det låter som om noen av lydene vi gjemmer bort i det daglige, har fått en scene å opptre på. Blir til musikk med puls og forsiktighet. Det er ytterst tiltrekkende. Pianisten drar over strengene i klaveret, mens cellisten produserer tappende lyd. Det er det vakre og sjeldne som avsetter et sterkt her og nå. Ørsmå drypp av klang blir hengende som velsmakende sound. Disse to kjenner sine respektive instrumenters iboende muligheter til fulle og kan velge veier deretter. De lar musikken intensiveres, uten å søke det høylytte.
Tanja Orning. Foto: Åsa Helle/Kampenjazz
Det gjør godt å høre Tanja Ornings kreative bevegelser, men det er de følsomme samhandlingenes kontakt med intuisjonen som får settet til å gløde. De to plukker hverandre opp på overraskende steder og setter brikker sammen på nytt. Nye motiver gir seg til kjenne, noen mer flyktige enn andre. Enkelte får leve og lar seg holde for nærmere bekjentskap.
Det kan dirre i Tanaka og Ornings trefninger, og stråle fra omfavnelsene de gir hverandre. Spekteret av formuleringer er bredt. Den åpne formen de dyrker, tjener kvaliteten.
Så skaper de illusjon av vidde og vind. Ja, uttrykkene avtegner bilder hos meg. Ikke klare som dagen. Mer som drømmereflekser og mettende fantasispinn.
Vi blir tatt inn i drama og skumring. De skaper lyd jeg ikke vil møte alene på baksiden av en mur. Og det er god tråd i musikken. Som om et sett av grunnidéer får leke på en bred flate. Med stillheten som følgesvenn og egen komponent i det som kan høres. Duoen tar eierskap i det tilbakeholdne og får hvert lille kny til å klinge vitalt. Og så suser vi videre uten å vite hvor vi skal. Spenningen ligger i detaljene og tyter ut som samtidsrelevans. Disse to gjør meg konsentrert. Det er sjelden jeg hører improvisasjonsmusikk som holder meg fast på denne utsøkte måten. Tanaka hvisker med pianoet, holder igjen og får mildheten til å ese.
Ayumi Tanaka. Foto: Åsa Helle/Kampenjazz
– Takk for at dere er her, sier Tanja Orning og lurer på om vi orker en liten en til. For et ork, tenker jeg, før vi blir summet videre. Tanaka slår forsiktig på strengene og stryker dem forsiktig, slik man gjerne gjør med kjæledyr. De fortsetter å sette nerve i det de gjør. Bender cellostrenger og velsigner tangenter. Det fortsetter å gjøre godt.
På vei tilbake mot Oslo bussterminal kommuniserer konserten videre i meg. Legeringer av invitasjon og motstand har tiårene lært meg å like. Det skal ikke være lett, har jeg hørt. Det er tyngde som gjelder, og en særlig mye bedre bør enn vekten av en så god ytterkantet duokonsert kan du ikke bære på bussen opp bakkene mot Sinsen, mens verden er på vei mot mandag.
