FESTIVAL: Sølvtrå og Lassen grep andredagen på Vossa Jazz.
Etter et hardt kokt egg i spisesalen, litt arbeid og spionering på Tingingsverk-komponist Horntveth som gikk hvileløst mellom festivalkontoret og spillestedet han og det store laget med musikere skulle overbevise publikum på senere på kvelden, var det på tide med første konsert allerede kl. 12. Nede i de merkelige gangene på hotellet der man finner et rom som heter Jazzklubben, hvor en av de kjente vin-tvillingene fra restauranten hjalp til med den mobile baren. Litt tidlig for øl da, men bortsett fra akkurat dette minner det meg veldig om å være på et av disse northern soul-arrangementene jeg er på i gamle morkne hoteller i Blackpool. Med andre ord stor kos.
Astrologisk institutt. Foto: Ørjan Olsen Furnes/Voss Jazz
Lørdager dette tidspunktet pleier være viet Griegakademiet, som i år stilte med bandet Astrologisk institutt med to gitarister, to bassister, to vokalister og en trommis. Vil dem ikke tute i hornet borte i Bergen, da? Vet om en fin en, men han studerer vel filosofi. Jeg kjenner spesielt til to av dem fra før, Arin Gran fra Dykdypp på indiegitar og Jakob Bakkevoll på kontrabass, som ser ut til å gå i en mer fri retning. Det skulle være «ein konsert inspirert av stjerneteikn, horoskop og andre vitskaplege og beviselege fenomen», og det ble det også. Bakkevolls låt utmerket seg med en, ikke overraskende, kul bassgang, mens den andre gitaristen Mathias Eidesund dro noen jazz licks som føltes nødvendig. Om det var én ting å klage på, eller bare kommentere, under årets festival, var det at man kunne ønske seg litt mer jazz. Det ble mye bra omegn og jeg gikk glipp av to trio-konserter, men ett innslag med high end frijazz, og en kokende kvartett i sekstitallstradisjonen, hadde bare gjort festivalopplevelsen bedre.
Sølvtrå i Vangskyrkja. Foto: Audun Vinger
Jeg gikk dessverre glipp av Vildebjønns Selskap, en trio som er sentral i den nye unge visebølgen a la søttitallet (i Oslo) som vi sikkert kommer til å se en reportasje om på NRK om noen måneder, men fikk til gjengjeld med meg et av årets høydepunkt og helt klart den største overraskelsen. Og det var da trioen Sølvtrå fylte Vangskyrkja til randen, og fikk stående applaus etterpå. Nok et bevis på at folk er på Vossa Jazz for å se det som festivalen har å by på, det er en nydelig venue folk gjerne vil besøke, og tidspunktet passet. OG – det er vakker musikk fra tre ganske nye men allerede identitetssterke musikere. Ingeborg Gravem Sollid på vokal og små synther, Børge Tandberg Brustad på fele, cavaquinho, mandocello, og legendariske Selma Sophie Tudor Edwards Granly på cello, vokal og perkusjon. Et intimt og rikt sound, der sistnevntes stomp box også ga punch og framdrift til materialet. Det var også andre effekter, smil og energi som bidro til dette.
Sølvtrå. Foto: Ørjan Olsen Furnes/Voss Jazz
Sølvtrå er på sett og vis også en del av en slags visebølge, i stemningsleie, men er langt mer utforskende. Bandet, som har en fin CD ute, begynte som et laboratorium under årene på Jazzlinja der de skulle prøve seg på jazz standards med litt aparte instrumentering. Men de har noen egne låter også, som de konsentrerte seg om på denne konserten, og de får bare legge den amerikanske sangboken til side fremover – det er smartere, og finere, å bruke eget stoff. Bygge identitet og bånd til lytterne. Kanskje slenge inn en og annen cover, bare. Publikum nøt med lukkede øyne og reiste seg glade etterpå. Edwards Granly og Gravem Sollid klinger godt sammen, førstnevnte er i ferd med å bli en musiker av format og det er sistnevnte også, som har vokst fælt som vokalist og som passer perfekt i denne instrumenteringen (men har eget jazzband som kommer med plate straks).
Charlotte Dos Santos. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz
Så var det på tide med det store Tingingsverket «Lambda», det er anmeldt i egen sak du kan lese her, stort sett en suksess der spesielt en låt med Sander Nordahl på kassegitar satte spor. Etter litt virring i gangene og i buffeten var det tid for å se på Charlotte Dos Santos, den norske soul-sangeren som var på forsiden av Jazznytt allerede i 2017 (!) og som omsider har fått seg et norsk liveband. Det blir jo mye mer punch og villskap med Ola Øverby, Lyder Røed, Jørgen Kasbo og kompani, det løfter låtene hennes til dit de burde være, bedre estetikk enn britiske nyjazzere. De fleste festivaler bør kunne booke henne for gode konsertopplevelser – det brasilianske elementet er også viktig her. Hun er likevel en artist som berømmelsesmessig hverken er fugl eller fisk på den største scenen en lørdagskveld på Voss, og dette kunne fungert minst like godt på en mer tett klubbscene. Likevel en opptur.
Harald Lassen. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz
Så ble en titt innom en avansert og overfylt Y-Otis-konsert der jeg traff Stein Torleif Bjella som skulle sjekke ut den svenske bassisten Petter Eldh. Jeg anmodet ham om å bli med bort til konserten med Lassen på Gamlekinoen for å sjekke ut nettopp Sander på gitar, men han var fan fra før. Og det ble alle etterpå også – virkelig en av de mest minneverdige konsertene dette året. Fint å se Harald Lassen med saksofonen på en stor scene, låtene hans er jo store og trenger rom. Det er altså så episke melodier, så mye nerve, klassisk norsk men samtidig med disse deilige uromomentene i elgitaren og fabelaktige Solveig Wang på synth, klarinett og vokal. Alt låt himmelsk og nært, kanskje med den lettere Poirot-aktige bangeren «Risset i Meg» som høydepunkt, og med armer i været under moduleringene. Kanskje på tide å la Harald Lassen skrive et bestillingsverk for Voss, eller?
Harald Lassen. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz
Jeg satte meg på første rad med bena slengt godt ut og bare nøt. Det gjorde medlemmer av Tingingsverket også, mette og fornøyde etter god spilling og et Smalahove-måltid.
Etter denne opplevelsen, da vi gikk ut til tonene av Sound of Music, var liksom resten som nachspiel å regne.
Monstera. Foto: Ørjan Olsen Furnes/Voss Jazz
Fikk sett halve konserten til Monstera borte på Ungdomshallen, intrikat klubbmusikk med tentakler til UK og USA, med Amund Stenøien på vibrafon, Anna Ueland på synth, Gard Kronborg på bass, Jørgen Bjelkerud på trombone, Steinar Heide Bø på trommer og solbriller, og ikke minst komponist Ola Lømo Ellingsen på trompet. Rob Waring kom ekstatisk bort til meg og sa «Se, jazz er blitt dansemusikk igjen!». Og det så da virkelig slik ut – stående og dansende publikum er et hyppigere syn i norsk jazzsammenheng nå. Men sjelden så eksplisitt som her. Mens vi ventet på jammen ble jeg stående og snakke med en veldig fin guttegjeng fra Haugesund, noen deltok også i jammen sammen med de store, men det ble brått coitus interruptus da klokken ble stilt tilbake og både bar og jam ble stengt. Litt virring rundt i Voss’ gater måtte dermed til, før puten omsider ble lokalisert.
Søndagsfrokosten sluttet litt for tidlig for mange denne gangen, men det ble likevel en næringsrik start med Vettùren so va – en konsert som tar utgangspunkt i Vossa Jazz-legende og forfatter Dag Helleves tekster om fortidens skiføre. Deilig naturnostalgi og lokalkjennskap og minnearbeid, gjennom dikt og nye prosatekster, med fritt og passende følge fra Bjørnar Kaldefoss Tveite på bass, Heidi Kvelvane på saksofon og Kåre Opheim på trommer. Tenk lokalt, handle lokalt – og treff likevel bredt. Stemningen satte seg i kroppen.
Captcha. Foto: Ørjan Olsen Furnes/Voss Jazz
Etter en times intenst skrivearbeid (egentlig vanskelig å finne tid til sånt) var det opp til det som var den eneste gigen i flotte Osa-salen på Ole Bull Akademiet. Et sted med perfekt lyd og ambiens, denne gangen med den helt nystartete trioen CAPTCHA. Navnet kommer fra de der merkelige greiene med puslespill man må løse på internett for å bevise at man er menneske. Og undersøkelsen av å holde fast i noe menneskelig i en ellers AI-plaget verden virket å være knadd inn i den først rare men så gjenkjennelige musikalske formen. Trombonist Jørgen Bjelkerud har vært på reise i India og skaffet seg en shrutiboks, og dette bar materialet hans preg av underveis. I lekent og utfordrende samspill med Øyvind Skarbø bak slagverket og ikke minst med årets vinner av Vossa Jazz-prisen Toivo Fjose på en vakker blå halvakustisk elbass. Snodig musikk men også virkningsfull. De la inn en coverlåt av den ungarsk-amerikanske gitaristen Gábor Szabó fra slutten av 60-tallet, deilig groove og karakter. De husket ikke helt hva den het, og av respekt for anti-data-budskapet har jeg ikke tenkt til å søke det opp heller. Fin opplevelse.
Benedicte Maurseth. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz
Det var det så klart å høre Benedicte Maurseths episke verk Mirra fremført foran en fullstappet gammelkino, det er temmelig avansert musikk og jeg vil si det havner mer i samtidsmusikk enn i folkemusikken, hardingfelene hennes til tross. Villreinens årsyklus utspilles foran våre lukkede øyne, med Morten Qvenild på alskens knotter, Håkon Stene på melodisk perkusjon, og tryggheten selv, Mats Eilertsen på kontrabass og en barsk elbass. De hadde vært på en åttedagers turné med materialet – nå sier Maurseth at de skal avslutte året med et tredje verk i stil med dette og Hárr. Bare å glede seg.
Den mest populære konserten under hele festivalen var den siste, med Bjørn Tomrens malmfulle røst og mange innfall i sentrum. Intet sete var ledig i den største salen. Adskillige timer ble brukt på å i ensomhet tenke over helgen, småsnakke litt med sommelieren om flaskens utvikling, nyte stillheten, før to store skoleklasser med ski-nysgjerrige ungdommer fra Camden inntok salen og verden ble en annen igjen. I hotellbaren er det heldigvis dog mange festivalgjester som har et rituelt rolig møte den søndagen, så jeg tok en skål med Gabriel Fliflet og vi var enige om at det hadde gått ålreit.
