KONSERT: Full fyr i peisen med Schemes på Kampenjazz.
Av Audun Vinger
En grå søndag i november gir som regel bare bare én mulig redning fra undergangen: en tur ned til Caféteatret på Grønland i åtte-draget på kvelden. Det de har fått til med konsertserien Kampenjazz der nede er imponerende og hjertevarmende. Alltid folk, sjelden plagsomt fullt og med et dedikert publikum som trenger det de blir tilbudt. Og det er som regel norsk jazz og omegn av ypperste klasse, klokt og heldigvis også overraskende kuratert av menneskene bak. De kan også skryte av å være eneste jazzklubb i østlandsområdet med operativ peis! Koselig med peis. Men det er ikke et sted med hverken taffeljazz eller tøffeljazz av den grunn. Stedet har også noe vel ingen andre har: egen huspoet i den glimrende jazzkjenneren Johan Hauknes. Konferansier Johnsen kunne ikke la være å sitere huspoetens programtekst om kveldens unge band: «De kommer til oss med en moden musikk, finurlig, sammensatt, spennende. De kommer med arrangementer som er som filigrans lagt over en stormende sjø av eksplosiv, tilbakeholdt energi.»
Hauknes spekulerte med disse ord over tastaturet om bandet Schemes, som denne kvelden hadde lanseringskonsert for debutalbumet Embrace (Jazzland). Det vil si, det kom for et par uker siden, men det er garantert flere som ikke har fått det med seg ennå, og de var på en liten turné over landet for å markere begivenheten. Og det merkes at dette bandet er i ferd med å bli et band på ordentlig, med et voksent repertoar og noe eget gående. Det oppdaget jeg vel allerede ved noen av de forrige gangene jeg har hørt disse musikerne samlet under denne paraplyen – men en ro har falt over dem. Hva menes egentlig med «schemes» – et musikalsk skjema, en plan? Ja, men også en listig plan om å klare å tuske seg til noe. I dette tilfellet lytternes oppmerksomhet og respekt. Noe har i hvert fall skjedd i løpet av bandets eksistens. Bandets altsaksofonist Brede Sørum, som også har komponert kveldens innsmigrende åpningslåt i tittelkuttet «Embrace», imponerte i ung alder med særegen teknikk, men har tatt noen lakserosa byks i løpet av de få årene jeg har hatt gleden av å lytte til ham. Mer avslappet og blid, og mer full bodied som utøver. Han har evnen til å suge til seg medspillernes ideer og så skape sine egne til det beste for fellesskapet. Altsaxen er noen ganger et spissere og mindre gjestmildt instrument enn tenoren, apropos peis-assosiasjonene, men han klarer absolutt å fortelle episke, gripende historier i sine stadig fyldigere soloer, med løp som tar oss til himmels. I noen av låtene kommer de som enorme pay-offs mot slutten. Men han viser også frapperende teknikk, som i det effektfulle fingerplukket i låten «Rivers». Glem Ski-VM i Trondheim, landsdelen har allerede funnet en ny mester.
Brede Sørum. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Bandets største anthem er nok todelte «The Underdog» (som tidligere het «Duesund» men av hensynsgrunner skiftet navn), og er et godt eksempel på hvordan låtene deres kan trekke seg sammen og utvides. I «For K.M.» er det også tilløp til samtidsmusikk-aktige felt som Steve Reich, dette kunne de gjerne holdt en stund for min del før forløsningen. Den glimrende pianisten Oliver Skou-Due, som også har klare popsensibiliteter i sitt spill som jeg gleder meg til å oppleve mer av, var litt lav i miksen men tok tak i elementene utover i konserten, og leverte også den herlige nye låten «Gale» – jeg tror det var skrivemåten og at den da enten handler om fuglens flukt, eventuelt et vindkast eller et plutselig latterutbrudd.
Bandet har også flere vakre melodier på repertoaret, noen av dem skrevet av trommeslager Veslemøy Narvesen som var i godt lune bak settet denne kvelden, i fint samkvem med Bendik Løland Lundsvolls elastiske bass-spill.
Låtene deres åpner seg i liveformatet, de strekkes ut, og konserten varte en god stund, helt til peisens ild ebbet ut. Kampen var vunnet.
