En nytelse ved navn Nypan
PLATE: «Stereotomic», gitaristen Øyvind Nypans fjerde album, byr på gode komposisjoner og uanstrengt, velartikulert kvartettspill.
Sammen med sin medsammensvorne fra 2010-debutalbumet «Elements», pianisten Bernt Moen, og de nyere samarbeidspartnerne Egil Kalman (bass) og Ole Mofjell (trommer), formidler Nypan åtte melodibaserte låter med samlet spilletid på ca. 45 minutter. Sju av dem kommer i en kvartettdrakt som smidig og swingende tilpasser seg så vel Nypans mykere balladefortellinger som de mer resolutte skildringene, mens én framføres i pianoløst trioformat som et poetisk tonebroderi fra en gitarist med full kontroll over rollen som melodifører, poet og broderer.
El-gitaristen/frasereren Øyvind Nypan har aldri lagt skjul på at Jim Hall og Pat Metheny er store inspirasjonskilder, og han gjør det heller ikke denne gang. «Piece For Peace» er en høyhimlet, vidåpen melodi i ekkoet av Metheny på sitt mest midtvesten-romantiske, men ikke uten en vri idet en uventet Bernt Moen-appendix blir stående som en øm og stillferdig ettertanke over temaet. Et annet eksempel på Nypans kapasitet som melodiskaper og følsom stemningsformidler er «Paris», en vakker kjærlighetserklæring inspirert av gjensynet med den hardt terrorhjemsøkte byen der Nypan har tilbrakt mye tid.
I den mer muskuløse enden av uttrykket befinner «The Big Rumble Tumble» og «The Resignated Driver» seg, låter der tonefallet i musiseringen blir et annet. «The Big Rumble Tumble» er en insisterende sak der Moen kjører et pianokor ut i det kakofoniske før Nypan swinger låta tilbake til time og puls, og der Ole Mofjell får æren av å avrunde moroa med et drivende, heidundrende trommekor over en repeterende firetoners pianofigur-vamp. Sammen med Egil Kalman danner han et vitalt og pulserende komp gjennom alle albumets musikalske vendinger, lojalt støttende opp under så vel Nypans improvisatoriske og ornamenterende melodiutdypninger som under Moens temperamentsfulle kor, og i det hele tatt spilles det ganske formidabelt i lange strekk på «Stereotomic», både kollektivt og individuelt.
Både Nypan og Moen underviser ved Institutt for rytmisk musikk ved Universitetet i Agder, og sånn sett blir «Stereotomic» også en påminnelse om at jazzen er godt representert ved denne sørligste utposten av det norske «jazz-akademia». Som instrumentalister kan de to trygt måles mot de beste i landet, og selv om 2017 fortsatt er ungt og selve tilnærmingen på «Stereotomic» ikke spesielt nyskapende, er det lett å se for seg at albumet kan dukke opp i diskusjonen når det om noen måneder skal nomineres nye spellemannpriskandidater.
Terje Mosnes
