En moden triumf i det fri

På bildet over: Signe Krunderup Emmeluth og Vetle Larsen (foto: Tine Hvidtsten)

Unge utøvere som trer inn i det åpne feltet, må gjennom en trang dør. Alt som er spilt siden de første frie ytringene inntok jazzen for mer enn et halvt hundreår siden, har gjort det krevende å finne sitt eget. Når jeg lytter til improvisasjonsmusikk, ønsker jeg meg egenart. Vel så viktig er vitaliteten, den levende pulsen og tilstedeværelsen. Dette kan være flyktige kvaliteter, men de er ikke vanskelig å spore. Denne kvelden på Mir er det sånn at Tigerfish & Lioncats gir meg flere anledninger til å oppleve dem. Den dansk/norske duoen består av Signe Krunderup Emmeluth, saksofon og Vetle Larsen, trommer, begge for tida studenter ved jazzlinja i Trondheim. Den danske saksofonisten søker helt åpenbart etter sitt eget og finner det best i den saktmodige tilnærmingen hun av og til lar råde. Med en blanding av kortlevde fraser og lek med lyd setter hun seg selv fremst, og det låter bra. En lang og elastisk tone gir signal til trommeslageren om å stige fram. Vetle Larsen viser, i likhet med Signe Krunderup Emmeluth, god evne til variasjon, og de to mestrer dette lett overraskende grepet som improvisasjonsmusikken lever på. Enkelte steder byr saksofonisten på temaer som repeteres og vris til de framstår som vrengte. Forholdet mellom de to musikerne er i balanse, og enkelte skakke melodier gir meg tynne assosiasjoner til Ornette Coleman. Det kan jeg virkelig like. Jeg liker også den litt forsiktige kraften duoen formidler. Det låter dynamisk. I de voluminøse partiene opplever jeg at de mister seg selv. Det er første gang jeg hører disse to, og det er et fint første møte.

Kveldene på Mir kombinerer gjerne ungsauer og ringrever. Slik også denne tirsdagen, og kveldens andre sett tilhører de etablerte. Frode Gjerstad Trio Plus er, som navnet tilsier, for anledningen utvidet. Det er keyboardisten Pat Thomas som står for utvidelsen. Den faste trioen består av Gjerstad på saksofon og klarinett, Jon Rune Strøm på bass og Steve Noble på trommer. Fra første anslag viser kvartetten hva musikken deres handler om. Pulsen, vitaliteten og tilstedeværelsen fyller rommet. Pat Thomas markerer seg som lydprodusent på elektronikkens vegne. Han skaper en type sound som ikke ville vært helt fremmed i Miles` sene 60-tallsband eller for den sakens skyld, i Sun Ras univers, men han gir det et tidløst fortegn som attpå til damper av 2016. Med Noble og Strøm på trommer og bass lever de fire heftig på scenen. Frode Gjerstad tar bolig i musikken med tyngden fra hele sin egen historie. Det er som kjent ikke småtterier. Kveldens kvartett veksler inn livslang erfaring i aktuell kvalitet. Jeg har hørt Pat Thomas ved det akustiske pianoet i mange sammenhenger, og det som karakteriserer spillet hans, er en frilynt melodiøsitet, et kantete vesen og en hardtslående tilnærming. Frode Gjerstad er seg selv lik. Han forvalter sin egen stil, samtidig som han er på vei videre. Det er en opplevelse å høre han fra den intime scenen. Garbarek kan fylle operaen. Gjerstad fyller Grünerløkka med ladet og utvungen eleganse. Det er fristende å si at bandet byr lokalet på alvor, men det er en fornærmelse mot den leken som driver musikken. Måten de fire forener ytterpunkter på, er forbilledlig. Musikken åpner og lukker seg, og noen ganger skjer det samtidig. Jazzens gamle språk veltes om, og det lar seg forstå. Jeg ber ikke om mer enn dette.

Arild R. Andersen