Det blir en lykkelig slutt på festivalfredagens sammensatte opplevelse.
Vi sitter inne i Andrea Parkins´ rektangel, omgitt av høytalere. Trekkspillet ligger på stolen, og forestillingen er flyttet ned på gulvet, på publikumsnivå. Det gir en egen intimitet og direkte nærkontakt med Parkins´ arbeid i elektronikken. Musikken er abstrakt. De forskjellige flatene hun legger ut, er i stadig forandring. Jeg kjenner meg behagelig fremmedgjort i møte med det uforutsigbare. Andrea Parkins er tydelig ute etter å fjerne seg fra det åpenbare. Det lykkes hun godt med. Plutselig står en dyp basstone i rommet. Vi kjenner typen. Det føles trygt, men Parkins´ ornamenteringer skaper ubalanse i det konvensjonelle. Dette må være kammermusikk for helikopterplattformer, i slekt med music for airports. Hun ifører seg trekkspillet og lar instrumentet få tilbake en flik av sitt sedvanlige jeg. Det er fascinerende stoff. Parkins vet hva som ikke skal med. Det låter reflektert og levende og fungerer utmerket som åpning på en sammensatt kveld.
Saken fortsetter under bildet.
Andrea Parkins (foto: Tuulia Kallio/All Ears)
Andre programpost utspiller seg også på gulvet. Det er et møte mellom to av musikerne som opptrådte på gårsdagens åpningskveld. Selveste Joëlle Leandre møter Kazehito Seki. Bass og vokal. Det er den erfarne utøveren og den levende modenheten som treffer ungdommelig pågangsmot. Min opplevelse sliter litt med balansen. Det er en fin tanke, og nærmest nødvendig, å arrangere generasjonsmøter i den improviserte musikken. Utfordringen ligger i innveiingen. Kandidatene bør tilhøre samme vektklasse. Slik oppleves det ikke her. Det er Joëlle Léandre som definerer retningen, og det er hun som hele veien utgjør tyngdepunktet i innslaget. Det handler om å lytte.
Så ryddes hovedscenen for to duoer. Ole Mofjell og Natalie Sandtorv møter Yong Yandsen og Siew-Wai Kok. Trommer, elektronikk, vokal og saksofon. Her er det mye som skal ut, og de beste partiene i denne seansen kommer der de tillater hverandre å tre fram. Natalie Sandtorv kan være et helt orkester i seg selv, og noe av det hun gjør i skjæringsfeltene sine, har merker av originalitet. Den andre vokalisten, Siew-Wai Kok, har også en fin tydelighet i det hun skaper, men det lar seg kun høre de gangene hun får rommet. Hun har med seg lydbrokker og klang fra Kuala Lumpur, og det kan være et poeng med så langreiste artister. De fire finner hverandre, men strever også noe med samhandlingen, sånn jeg hører det. Det blir en bra lytteopplevelse, uten at det jubler høyt inn i meg.
Saken fortsetter under bildet.
Natalie Sandtorv og Siew-Wai Kok (foto: Tuulia Kallio/All Ears)
Så er det duket for fjolleri. Arma Agharta introduseres av festivalarrangørene som freak show og dadaisme. Den som kjenner historien, kan vanskelig få mye ut av dette. Det fins en lang tradisjon for humor, påfunn og improvisasjon. Den kan fungere dersom musikken er på plass. Arma Agharta velter over oss, omgitt av plastikkgjenstander og med hjelm på hodet. Sun Ra ville ha gjemt seg. Jeg registrerer at noen lar seg begeistre. Selv er jeg lettet når settet er over, og jeg er fortsatt glad i ironi.
Det blir en god avslutning på kvelden. THE END er et nytt band med skandinaviske og amerikanske musikere. Saksofonistene Kjetil Møster og Mats Gustafsson, vokalist Sofia Jernberg, gitarist Anders Hana og trommeslager Greg Saunier inntar scenen. De stiller med en blanding av improvisert og arrangert. Jeg tenker av og til på Fire!, et av de fineste prosjektene til Gustafsson, men først og fremst opplever jeg THE END som nyryddende på vegne av god tradisjon. Deerhoof-trommeslager Greg Saunier er et lite show i seg selv. Den som kjenner bandet hans, blir ikke overrasket over kreativiteten. Anders Hana griper fatt i grove gitartradisjoner og er grunnpilar for mye av det som foregår. Sofia Jernberg slutter ikke å innfri, og Møster og Gustafsson leverer med overbevisning. Disse tre har alltid en tilstedeværelse som setter nerve i det som kommer. La oss håpe at dette bandet får gro, at materien får satt seg skikkelig. THE END gir meg den type opplevelse jeg jakter på All Ears. Den handler om kvalitet, nysgjerrighet og alvor.
