Tekst og foto: Svein Magnus Furu
(På bildet over: Ben Street og Billy Hart)

Etter en Bergensdominert gårsdag, var det tid for et kobbel av internasjonale storheter å innta Nattjazz torsdag. I det solen sank over nok en strålende dag i vestlandshovedstaden strømmet folket igjen mot verftet på neset. Det vil si – strømmet er en overdrivelse, sammenlignet med gårsdagen var det overraskende stille i gangene, og nærmest tomt inne på Cinemateket der Jazzintro-semifinalen ble avholdt. Fratrukket jury og Jazzforumdelegater kunne antall publikummere telles på to lettere skamferte hender, men Hullyboo, første band ut, lot seg ikke affisere. Musikken deres er melodisk, modal og noe monoton, men med et fint sound og masse bra energi. En innledende beskjedenhet forsvant så fort som dugg for vestlandssolen, med enda litt mer besluttsomhet i anslagene kan bandets gode potensiale få enda mer utløp.

Jeg må bare få beklage overfor Hullyboos bassist Bjørnar Kaldefoss Tveite: ja, det var jeg som gikk midt i bassoloen. Det var ikke for, som klisjeen sier, en tur til vannhullet, men for å få med meg Tore Brunborgs YM, en kvartett satt sammen i forbindelse med Vossajazzens 40-års jubileum.

Et tallrikt publikum ble vitne til en Brunborg i storform, i et sett som gikk fra det storslagent svevende til intimt drømmende og tilbake i løpet av et par vingeslag. Eivind Aarseths elektroniske klanger i samspill med Per Oddvar Johansens enestående trommeklangbehandling ga flere overraskende vendinger. En studie i vellyd, intet mindre, dog ikke uten uengasjerende øyeblikk.

Billy Hart kalles gjerne, som alle som har spilt med Miles, en levende legende. Men der de fleste levende legender falmer til det ugjenkjennelige, er Hart fortsatt en vital trommeslager med nylig utgitt materiale på tyske ECM i bagasjen. På Nattjazz hadde han med seg en stjernekvartett med Mark Turner på sax, Ben Street på bass, og Bad Plus-pianisten Ethan Iverson som sistemann. Kvartetten kombinerer en akademisk tilnærming til musikken – avanserte harmoniske substitusjoner og polyrytmiske finesser – med en hjertet-utapå-skjorta-mentalitet som gjør bandet til en opplevelse for både hjerte og hjerne.

Tilbake i kinosalen var det duket for Jazzintro del to, med kvartetten Torstein Ekspress denne gang. Med et allerede merittert komp i Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo (Grappaprisvinnerne Moskus), var det kraft, driv og boblende kreativitet hele veien i kvartetten med Hanna Paulsberg på sax og leder Torstein Lavik Larsen på trompet i front. Et band etter mitt hjerte! Bli ikke overrasket om de to i kjøkkenavdelingen blir de neste Nilssen-Love/Håker Flaten eller hvorfor ikke Andersen/Christensen anno 2014? Sky’s the limit, sier jeg bare. Ikke overraskende var det Ekspressbandet som tok seg videre til finalerunder på Moldejazz.

Blant de helt store stjernene denne kvelden: Cubanske Gonzalo Rubacalba og hans amerikanske trio. Hans fusjon av latinogemytt, klassisk pianoteknikk og stor balladesensibilitet har ført til en haug av Grammynominasjoner, og det var naturligvis lite å utsette på konserten i Røkeriet da kvelden nærmet seg natt. Det svingte voldsomt av alle tre, virtuoseriet ble løftet til nye høyder da konserten kuliminerte i en tromme-piano-chase med fortendelene trillende over scenegulvet i like enorme mengder som sardinene i en snurpenot.

Det er noe tilforlatelig med storbandene, de er litt som jazzens skole- og voksenkorps der de fins på nesten hvert et nes og tettsted i landet. Bergens Ungdomsstorband under Kåre Kolves ledelse forleder ungdom mellom 12 og 19 inn i jazzens irrganger – denne gang med fokus på latinjazzen, noe de taklet på en svært overbevisende måte.

For å beskrive Kalle Kalimas band Johnny la Marama, kommer språket litt til kort. Kveldens avslutning var en slags postindustriell americana med speedtrommer, som Captain Beefheart med et budskap, Sex Pistols med kontrabass eller Fanthomas featuring Raol Björkenheim. Uansett – definitivt for spesielt interesserte – men de finnes så avgjort, også på Sardinen. Tror til og med jeg er en av dem! Og det føles bra å avslutte kvelden med musikere som jeg ikke tror spiller fordi de kan det, men fordi de må.