En helt egen verden

For tolv år siden ga Ingar Zach ut soloalbumet «Percussion Music». Det har en talende tittel. I coveret oppfordrer perkusjonisten lytteren til å spille av albumet på høyt volum. Det er selvsagt fordi han har noe å fortelle, og helt siden jeg hørte Ingar Zach for første gang, på 90-tallet, har jeg forstått nettopp det. Han har alltid spilt fram et eget rom rundt seg og fylt det med personlig lyd. Nå var det ikke som soloutøver jeg møtte han først. Det var i gruppene Tri-Dim, No Spaghetti Edition og ikke minst i duo med Derek Bailey og Ivar Grydeland. Sistnevnte kan sies å ha vært Zachs viktigste samarbeidspartner gjennom årene. På bakgrunn av hvordan jeg husker de første møtene med Ingar Zach på scenen, vil jeg si at han gjennom årene både har fulgt en linje og utviklet spillet sitt mot noe mer tydelig og karakterfast. Poenget er vel at en utøver som Zach ikke primært ønsker å stå stille. Nå som det femte soloalbumet hans foreligger, vil jeg også hevde at det har skjedd en formidabel utvidelse. «Percussion Music» (2004), «In» (2007), «Music for Tinguely» (2009) og «M.O.S.» (2010) tegner et bredt og sammensatt bilde av perkusjonisten, men det som lar seg høre på «Le Stanze», sprenger rammene og fortsetter fortellingen. På dette nye albumet anvender Zach elektronikk og perkusjon. Det gir et vell av muligheter for lydproduksjon, og resultatet overgår selvsagt det man forbinder med tradisjonelt slagverk. Første spor, «La Bugia Dello Specchio», fører oss gjennom en lydverden som overrasker. Lydene er vanskelig å plasserer. Noen av dem speiler en virkelighet vi kjenner, mens andre skaper et lydrike som forundrer. De tar deg til et sted du ikke har vært. Alle kontrastene gir liv. Gnurende, gnissende og prustende lyd. Deretter et lite ras av slag. Slik kommer første spor oss i møte. Beskrivelsen er i beste fall upresis, for poenget er jo at Zachs musikk ikke lar seg fange av språket. Den glir gjennom garnmaskene og taler isteden direkte til oss. Spor to kommer med en tydelig puls og beveger seg på flere nivåer samtidig. Det låter lett og lystig, men også dystert og dypt, som akkompagnement til et karnevalsorkester som bærer på sorg. Det som virker oversiktlig, har en understrøm som gir musikken karakter. Ingar Zach kan vise sans for drama, og han vet hvordan man gir dramaet liv. De tekniske ferdighetene og kunnskapen om instrumentenes iboende muligheter, gjøres aldri til poeng. De brukes for å lade musikken, gjøre den potent og meningsbærende. Kvaliteten skinner, også på høyt volum.

Arild R. Andersen