En helstøpt overraskelse

Det første som slår meg i møte med Erik Løkra Volunteer Quartet er varmen i spillet og sansen for tradisjon. Musikken er dyppet i jazzklassisisme fra 50- og 60-tallet, men «Steady Bear» har langt mer ved seg enn det. Ettersom albumet skrider fram, blir det klart at bandet kan by på overraskelser, at selve stilgrepet kan skifte og vri på musikken. Ja, de henvender seg til overgangen mellom 60 og 70 også! Både arrangementer og spillestil får meg til å tenke på det John McLaughlin gjorde i denne perioden, særlig på albumet «Extrapolation». Kombinasjonen av gode og tydelige temaer og improviserte partier lange nok til at musikerne får vist seg, er en fellesnevner. Den myke og bestemte tonen til saksofonist Erik Løkra og gitarist Magnus Wiiks umanipulerte tydelighet har kvaliteter som preger albumet tvers gjennom. Balansen mellom de to soloinstrumentene er god. Det er jevnbyrdigheten som preger forholdet. Jeg opplever temaene som inspirerte. Musikken skal være skrevet med utgangspunkt i noe konkret, som for eksempel et fenomen eller en intellektuell problemstilling. «Al Jazeera» er et hardtsvingende forsøk på å beskrive en opphisset samtale på et språk man ikke forstår. Slike opplysninger fra musikkens opphavsmenn tilfører lytteopplevelsen en forfriskende dimensjon, selv om låtene står helt fint og taler for seg selv, på egne bein. Trommeslager Audun Lunnan Hjorth og bassist Fredrik Gundersen bidrar med spill som åpner kvartettens uttrykk og får samspillet til å puste. Det som gjelder for gode lag, gjelder også for Erik Løkra Volunteer Quartet. Man spiller for det kollektive. «Tsu-Ga» er en låt som demonstrerer denne samstemtheten. Alle fire musikere drar sammen eller de trer fram med sitt, i et uanstrengt samhandlende hele. Wiiks komp til Løkras spill er stilfullt, og gitaristen fortsetter leken i sin alenetid med bass og trommer. Wiik spiller slik noen av de beste spilte før jazzrocken tok dem. Det er godt å lytte til band som formidler trivsel. Albumets mest egenartede heter «Appendix». Det er ikke bare fordi Magnus Wiik tar fram pedal steel. Det gjør han nemlig med stort hell andre steder også. Det er mest fordi det synger i instrumentene, og denne sangen når høyden med sus fra Nashville. Bandmedlemmene har en liten countryrocker i seg. Han kommer tydeligst fram i avslutningsnummeret «Texas». Det er noe eget med helstøpte album som sitter lett i øret, samtidig som de yter motstand og unngår det sleipe. Kvartetten har åpenbart investert hele sin samlede erfaring. Det gir eierskap i noe eget.

Arild R. Andersen