En halv times sterk tilstedeværelse

De fleste elever som går ut av videregående, vet hva «in medias res» betyr, men la oss ta en repetisjon, for sikkerhets skyld. Det betyr «midt i tingen» og betegner en pangstart på en historie eller tekst. The Big Yes! viser oss hvordan dette litterære virkemidlet kan være meningsbærende i musikken. Det ene, lange sporet som fyller albumet deres, har nemlig ingen innledning. Vi kastes rett inn i omgivelsene og befinner oss med ett i en virvel av kraftfull uttrykksiver og et retningssikkert påtrykk av lyd. Jeg kjenner meg straks igjen, slik jeg har for vane å gjøre, i møte med tradisjoner. Denne frie flyten har seksti år gamle røtter. Disse gir selvsagt solid feste og godt med næring, men de fordrer også at dagens bidragsytere har noe eget å fortelle, dersom musikken skal engasjere.

The Big Yes! består av Anna Högberg på altsaksofon, Maria Bertel, på trombone og elektronikk, Christian Meaas Svendsen på bass og Ole Mofjell på trommer. Albumet er innspilt live i Element studio i Sverige, i forbindelse med en turné i 2018, og det halvtime lange stykket bærer tittelen «Kalmar». Det er altså oppkalt etter byen og slottet der Kalmarunionen ble vedtatt i 1397. Den samlet som kjent Skandinavia under én dronning. Poenget her er at The Big Yes! teller en svenske, en danske og to nordmenn. Javel!

Det er den skarpt anlagte altsaksofontonen til Anna Högberg som bærer anslaget i det som framstår som et poengtert kollektivt uttrykk. En åpenbar styrke ved musikken er selve nerven, de fire musikernes tilstedeværelse i sitt eget. Den første sekvensen har et skyv og et grep der bass og trommer står for tyngde og drift. «Kalmar» er en god dokumentasjon på hva Ole Mofjell og Christian Meaas Svendsen er i stand til å bygge. Musikken går gjennom langsom forandring og har kontrastfylte faser. Jeg liker bassistens arbeid med lyd i de forsiktige passasjene. Den vibrerer og svulmer og trekker til seg oppmerksomhet, uten å bli dominant.

Litt over midtveis får trommene mye av rommet. Mofjell spiller smakfullt og bidrar til at variasjon setter preg på helheten. Det er i det hele tatt et spor som skifter karakter og pusterytme ettersom det forflytter seg gjennom opp- og nedturene. Og ikke minst virker både intensiteten og sindigheten troverdig. Det kan være at bass og trommer buldrer og gasser, mens Bertel og Högberg legger igjen bremsespor i venstre fil. Den gode dynamikken i samspillet er gjennomført og i seg selv en god kvalitet. Ja, denne kvartetten viser seg dokumentasjonen verdig. Den frie improvisasjonen gis liv.