KONSERT: Inntrykkene danser når Monkey Plot spiller opp igjen.
Da Monkey Plot søkte ut i verden for et drøyt tiår siden, hadde bandet egenart og karakter i de tre koffertene sine. Jeg opplevde trioen som søkende sannferdig. Bandet styrte unna den etablerte euroimproens mest etablerte uttrykksformer og fikk sagt noe som traff. Kom fra et annet sted. Når jeg nå har tatt fram albumet «Løv og lette vimpler» som ble innspilt hjemme hos Frode Gjerstad i 2012, slår det meg hvordan bass, trommer og gitar snakker sammen som likeverdige partnere. Og hvordan pusterom og lyttevilje tjener musikken. Frihetslengselen farger inventaret. De ni stykkenes individualistiske vesen samler seg og formidler hel fortelling. Trioen ga oss tre studioalbum og turnerte internasjonalt, begeistret mange og satte varige spor, før det sa holdt.
Gitarist Christian Winther, bassist Magnus Skavhaug Nergaard og trommeslager Jan Martin Gismervik tok med seg Monkey Plot inn på pauserommet for mer enn fem år siden, men nå er altså bandet ute igjen. Trioen slipper liveplate, «2015 – 2019», og er klar for en ny epoke, med startskudd på Kafé Hærverk denne fredagen. Jeg kjenner på høyden.
Før Monkey Plot inntar scenen, er det support Johanna Orellana som fyller den. Fløytisten har en karakterfast spillestil og varierer utlegningene med hell. Varsomheten setter seg i rommet, med tidvis åpen dør mot Hausmannsgate. Det gir byakkompagnement til skjørheten. Orellana lar temaene vri seg, møte seg selv og kommentere egen framdrift. Åpenheten i spillet legger seg inn som kvalitet. Hun anvender tre forskjellige fløyter og får det til å løfte seg. Det korte settet har god ettersmak.
– Vi har ikke spilt sammen på fem år, men har øvd to ganger, forteller Christian Winther. Han holder opp det nye albumet, viser fram et vedlagt bilde av bandet og det lille tekststykket til Pär Thörn. Så setter trioen ut, med Loren Connors-farge og en tone som henter klang fra Chicago. Jeg går rett inn i dette.
Det er den elektriske utgaven av Monkey Plot vi skal høre. Jeg kjente glede da jeg så Winther var iført el-gitaren da jeg kom. Ikke fordi han og bandet ikke kan sitt akustiske. Kanskje heller fordi jeg har stor sans for gitaristens spill på de elektrifiserte soloutgivelsene hans. Uansett: disse tre er hjemme hos seg selv. De kjenner hverandre godt, og det kan høres i intuitive kroker og trinn. Så tenker jeg kort på Jeff Parker og The Sea and Cake, før Monkey Plot tar seg videre og byr på egen byggeskikk. Gitarakkordene velter ut med ulmende godmodighet. Bass og tommer tar imot og gir tilsvar som styrer musikken videre.
Dette høres både komponert og improvisert ut og har uforutsigbarheten på lag. Nergaards basspill er spartansk der dette kan nære uttrykket og fuzzholdig når deigen skal heves. Rockens vesen kan ha en hånd på rattet. Jeg hører at de tre koser seg på scenen. At de har blitt eldre og kan ta ut modenheten som overskudd. De fyller skakke og innoverbøyde strekk med feeling og holder tråd i det de gjør. Et raspende parti fra gitaren blir gnistrende levert. Gismervik og Nergaard tar seg inn i det med overraskende grep. De tre går til steder jeg ikke tidligere har hørt dem. Sånn vil jeg ha det. Trioens estetiske grunnlinje er godt gjenkjennelig, samtidig som de utfordrer forestillingen om hva bandet skal være. Vi får et mildt støyende strekk, men ingenting blir værende for lenge i det samme denne kvelden.
Jan Martin Gismerviks perkusjon gir utvidelse. Han skaper god puls og produserer lyd med livsglede. Musikken kan gi motstand, men blir ikke vanskelig. Dette må være kammeralternativet for oss som ikke liker å bli kilt. Det likeverdet Monkey Plot fremmet da de startet opp som band, har ikke svekket seg. Jan Martin, Magnus og Christian kommer i samme tyngde.
Jeg syns jeg hører rester av blues, med eksperimentell vilje, i skjønn forening. Insisterende rytmer og lette vimpler. Kjenner pigger og varme inngå allianser.
Monkey Plot styrker meg i troen. Det er godt å ha dette bandet tilbake. Kanskje det med tid og stunder kommer et album som heter «2025 – 2029».
