Seinsommerens vakreste eventyr blåses i gang.
Pan-Scan Ensemble sier de spiller for mødrene sine i kveld, og det kan vi høre på de kjærlige vendingene de uttrykker seg med. Iallfall i de finskårne strekkene, der forsiktigheten råder, trommene er lune og skrapingen lav. Nå er vel forholdet til mor gjerne mer sammensatt enn som så, og det er heldigvis også Blow Out!-festivalens første innslag. Med de to programdirektørene Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love bak trommene, plassert i front på scenen, er drivverket sikret. Bak seg har de tre trompetister og tre saksofonister, samt pianist de-luxe, Sten Sandell. Det store bandet åpner en verden vi kjenner og gir den fornyet vitalitet. De er så mange at de kan splitte opp orkesteret i mindre avdelinger og variere innholdet med tydelighet. Goran Kajfes, Sandell og Nilssen-Love går i trio og demper samtalen, mens de tre trompetistene nærmer seg hysteriet i neste sving. En lunefull melodi får et kort liv, og lange, seige drag peker ut ny retning. Det er friskt, levende og dynamisk.
En enkel orginalitet
Så er det duket for DNA? AND? + Hamid Drake. Besetningen teller åtte medlemmer, og de skal presentere kveldens mest naivistiske innslag. Bandet starter i det stille, og de yngste musikerne kommer inn etter tur. Pianist Vilja Ellefsen Larsens spill er både skjørt og vakkert. Det er også Vilde Erikstads vokal. Sistnevntes lett monotone tilnærming gir et messende preg til musikken. Hamid Drake myker opp de mest insisterende partiene, og det oppstår fine lommer. Bassist Sambou Jobarteh er kanskje bandets frieste sjel. Zelda Røynebergs bruk av det som framstår som lekeklokker, får meg til å tenke på Steve Beresford. Denne oktetten lokker fram noe underfundig, en gåtefullhet som fascinerer. Det fins en enkel originalitet i stoffet. En rullende rytme legges langsomt ned til hvile.
Gode i rommet
Trio Blurb er onsdagskveldens virkelig modne innslag. Blow Out! Festivalen er særdeles god på å trekke til seg vitale tradisjonsbærere. Gitarist John Russell og vokalist Maggie Nicols tilhører den britiske frikjernen, og de har med seg et språk de har finslipt gjennom flere tiår. Den østeriske fiolinisten Mia Zabelka utfyller trioen som har med seg den ferske utgivelsen «W» i kofferten. De to kvinnene lar fiolin og stemme synge sorgtungt sammen. Såpass klagende at Russells gitarspill framstår som lystig. Sistnevnte har både en nakenhet og en intensitet i uttrykket sitt. Trioens musikk er på sitt beste når den får åpne seg og trekke pusten rolig. Jeg syns Zabelka er den minst lyttende av de tre. Maggie Nicols har på sin side en balansert og kroppslig tilnærming. En innlevelse å tro på. Innimellom er det som vi hører folkemusikk fra et sted som ikke fins. Trio Blurb er gode å ha i rommet
Imponerer og gleder
DKV er trioen Ken Vandermark, saksofon og klarinett, Kent Kessler, bass og Hamid Drake trommer, og det er et sprettent og markant trekløver som presenterer seg. Vi pleier å si om Ken Vandermark at han aldri har skuffet oss. Det skal han ikke gjøre i kveld heller. Han byr på et driv og en kompromissløshet som imponerer og gleder. De korthugde melodistubbene han liker å fremme, har rhythm & blues-musikkens kjennetegn. Det er dansbart og gir fine påminnelser om Sonny Rollins. Trioen overbeviser med variasjonsbredde innenfor et tydelig felt. Kent Kessler er skarp og ujålete, mens Hamid Drake slår ting på plass. Dette er godt å høre. En av låtene starter med et enkelt tema på klarinett. Det får meg til å tenke på Coltrane. Trioen samler seg rundt temaet, bryter det opp og vender tilbake. Publikum vil ikke gi slipp på de tre på scenen, og det lar seg forstå. Dramatiske topper og spenstige svev preger opplevelsen. Blow Out!-festivalen er godt i gang.
