En dristig og vellykket manøver

Thomas Johansson er ikke skuggeredd. Her har han fått med seg hele Scheen Jazzorkester inn i en langt mer åpen setting enn bandet noen gang har prøvd ut. Det krever iallfall pågangsmot. Orkesteret som har prioritert å spille musikk skrevet av egne medlemmer, har eksistert siden 2010 og utgitt 7 cd´er. Trompetist Johansson forbinder vi med skarpe grupper som Cortex, Paal Nilssen-Love´s Large Unit og Friends & Neighbors. Verdt å nevne er også det vellykkede albumet «Home Alone» (2017) der Johansson er alene med hornet. Han er en musiker med antenner for fritt improvisert musikk, utstyrt med et tankesett og en referanseramme som mange av de tolv andre musikerne i Scheen Jazzorkester i utgangspunktet manglet eierskap i. Johanssons formidable oppgave ble derfor å gjøre dem til eiere, og det har han virkelig klart.

Nå er ikke musikken på «As We See It…» en ren reise i det fri. Det er jo snarere møtene mellom stramme arrangementer og åpne felt som setter nerve i mye av det man hører her. Ja, jeg kjenner meg av og til hensatt til utøvere som i overgangen mellom 60- og 70-tallet lot jazz møte rock og fri improvisasjon på vellykkede måter. Det er en krevende form for selskapelighet, som i riktige omgivelser kan bli til fest.

«No Longer Gage» er første spor ut. Slusene åpnes i et seigt og massivt arrangement som snur seg over i en fri form der trompeten tar grep. Det er lekkert gjort. Lenger ut i samme spor får gitarist Even Helte Hermansen rommet i et rytmisk heftig parti som åpningsarrangementet hektes på. Helte Hermansen spiller med glød og har en stilpreferanse som peker bakover. Vi får både fuzz og wah-wah og ganske tøffe saker. Slik kan lekkert håndverk låte. Tredje solist ut i «No Longer Gage» er altsaksofonist Guttorm Guttormsen. Han følges av et akkompagnement som beveger seg fra freebag til faste rammer i løpet av kort tid, og igjen blir det lekkert utført. Å lykkes i det fri handler om å lytte godt. Nettopp det slår meg når jeg hører «Conversations + Fanfare My Dear?». Måten musikerne tar seg råd til å åpne rom i musikken, er knyttet til denne evnen. Bare hør på dialogen mellom Johansson og saksofonist André Kassen i tittelsporet, eller Rune Klakeggs veldreide pianosolo. Hvis jeg måtte peke ut en favorittlåt på plata, ville valget falt på denne. Den rommer levende og fine detaljer.

En åpenbar kvalitet ved albumet er forøvrig at det aldri låter anmassende massivt. «As We See It…» styrker respekten for Thomas Johansson, og Scheen Jazzorkester har tatt et elegant steg i viktig retning.