På bildet over: Jason «Fats» Moran, Tarus Mateen og Lisa E. Harris på kanten til det burleske. (Foto: Terje Mosnes)

Jason Moran (40) er blant de navnene som alltid trekkes fram når jazzfolk i disse tider drøfter det evig aktuelle spørsmålet: «Hvem skal videreføre og samtidig videreutvikle jazzen?» Som Artist in Residence i Molde i 2013 ga han nok av grunner til det, og når den amerikanske pianisten/komponisten m.m. nå tar for seg en av musikkformens store pionerer, Fats Waller (1904-43), er det derfor all grunn til å stille skarpt. Om ikke annet så, for om mulig å få en pekepinn om…..nettopp: «Jazztradisjonens videreføring og videreutvikling.» Eller litt mindre pretensiøst: Om hva i h….. Jason Moran driver med for tiden.

Bestilling
Morans interesse for musikken til den fenomenale pianisten, produktive komponisten og showmannen/hurragutten Fats Waller materialiserte seg først i sang- og danseforestillingen «Fats Waller Dance Party», som Moran laget på bestilling fra Harlem Stage Gatehouse i 2011. I fjor kom Blue Note-albumet «All Rise: A Joyful Elegy for Fats Waller» med musikken derfra, og i går presenterte Oslo Jazzfestival turnéversjonen i et Victoria der det var ryddet god plass for danselystne – det var ikke så mange av dem, skulle det vise seg – foran scenen.

Med seg til Oslo hadde Moran (piano, el-piano) sanger/danser Lisa E. Harris, trompetist/sanger Leron Thomas, trommeslager Charles Haynes og (el-)bassist Tarus Mateen. På New York-premieren var flere musikere og dansere involvert, noe som nok ga forestillingen mer momentum, men showets etter hvert velkjente rekvisitt, et pappmaché-hode med et lett grotesk Fats Waller-ansikt, var iallfall på plass i Oslo.

Mer enn musikk
Denne hodemasken, som Moran etter hvert ikledde seg, satte på et vis tonen for showet. Som for ytterligere å understreke at pakka ikke bare handlet om Wallers musikk, men også om dens ofte løsslupne og/eller smålugubre omgivelser, var både klær, lys og ikke minst frodige Lisa E. Harris’ sceneagering av den mer utadvendte, vaudeville-på-kanten-til-det-burleske typen. Fra scenen ble det således gjort særdeles klart at vi alle herved var invitert (danse)moro av ypperste «roaring twenties»-format, og dermed dro Moran & co i gang en latinfunky affære som etter hvert ble avløst av «Honeysuckle Rose» med eminent pianospill, vegg-til-vegg el-basspumping, sordinert trompet og steinhard backbeat.

Samt meget utadvendt sang og fridans, som gjennom konserten skulle utfolde seg i hele spennet mellom sart, vakker blues og uling.

«Relevant»?
Å forsøke å gjøre eldre jazzmusikk attraktiv og «relevant» for et yngre publikum oppflasket på funk og hiphop, rock og rap, er i seg selv fortjenstfullt nok. Spørsmålet er likevel om nye generasjoner vil finne Fats Wallers (eller Louis Armstrongs eller Duke Ellingtons) musikk så mye mer attraktiv i «moderne» tapning – hippere rytmer, hippere harmonier, hippere tempi – enn i versjoner lagt nærmere opp mot de originale. Slik Moran & co «nyspilte» «Ain’t Misbehavin’» og «Ain’t Nobody’s Business If I Do» og andre Waller-klassikere i går, er jeg sterkt i tvil om akkurat den saken.

Men kanskje handler det ikke så mye om å gjøre Fats Waller «relevant» som det handler om rett og slett å hente denne giganten fram fra historiebøker og nedprisede cd-antologier. Om gjennom å gladspille Fats Waller poengtere jazzens folkelige, underholdende sider; sider som i de siste tiårene unektelig har havnet i skyggene av jazz som «vanskelig» musikk, jazz som intellektuelle øvelser i avansert harmonikk og som objekt for akademisk analysevirksomhet.
Hvis dette – jazz som kulturarv og underholdning – er Jason Morans motiv, lyktes han ganske godt, selv om vi måtte høre oss gjennom veldig mye el-bass og backbeat for komme ned til pianospillet hans. Dét er stadig suverent, og konsertens fineste partier var noen strideforløp samt et strekk der han flygelakkompagnerte trommeslager Haynes’ solo.
Å presse en hyllest til nyss avdøde Ornette Coleman i form av «Lonely Woman» inn i konseptet, falt derimot ikke så heldig ut. Trompeter Thomas spilte rett nok den vakre melodien med sjel og hjerte, men å gjøre den «2015-relevant» ved å utstyre den med en form for underliggende sorl/støy som bare virket irrelevant der og da, for så å fortsette med en av alle ting helstreit «Two Sleepy People», ble mer av et påfunn enn av en god idé.

Likevel: Morsomt å ha overvært denne berg-og-dalbanen av en konsertforestilling, og tross alt enda en slags fjær -litt frynsete – i en av Jason Morans mange hatter.

Terje Mosnes