Elegant og deilig råskap fra ungdommen
Master Oogway er virkelig å noe å ta med seg hjem for å friske opp samlingen.
Rune Grammofon holder en oppsiktsvekkende høy standard på utgivelsene sine og byr på et bredt register i katalogen. Samtidig holder selskapet seg med en musikalsk profil som lar seg gjenkjenne. Det er gammelt nytt, men det er nettopp dette som slår meg i møte med Master Oogway. Den unge kvartetten som ble klekket på Norges musikkhøgskole for noen år siden og debuterte på Clean Feed i 2018, spiller på samme banehalvdel som Bushman´s Revenge, Krokofant og Scorch Trio. Det høyenergiske uttrykket med sprekkeferdig gitar og ilter saksofon i front, er lett å la seg trekke mot. Med et islett av kongelig Crimson og et sett progressive jazzlinjer med sterk livsvilje, inviterer de inn.
Gitarist Håvard Nordberg Funderud er bandets komponist, og det bærer idéene selvsagt preg av. Han spiller med ubehøvlet råskap og full kontroll. Snevet av ensidighet lever jeg godt med. Funderud forteller egne historier når han spiller på sitt beste, og jeg tror på det jeg hører. Han er særdeles god når han ligger bak og utstyrer saksofonist Lauritz Lyster Skeidsvoll med ampre akkorder. Skeidsvoll på sin side har nok sprut i hornet til å stå i øset. Ja, de to kler hverandre og holder åpenbart i det samme estetiske rekkverket. Jeg liker den lyden de formidler med. Så lurer jeg litt på hva slags forhold de to har til begrepet ballade. Det hadde ikke skadet om de hadde unt seg enda flere utflatinger eller stille sig mellom utblåsingene, slik de gjør i introen til albumet og på «Other Earths». Det kler dem. Ja, det er kanskje der den beste grobunnen for vekst finnes.
Så er det bass og trommer. Karl Erik E. Horndalsveen og Martin Heggli Mellem lar aldri musikken rocke seg helt til. De holder den åpen. Det er de to som er treverket. Metallet tar de andre seg av. Denne balansen gir kvartetten et godt fundament. Bare hør hvordan bass og trommer holder i sinna-gitaren på «Brother Bear Lives Here» og hvordan de forsetter å lindre smerten i saksofonspillet. Bass og trommer har høy egenverdi på dette albumet. Det er virkelig fine saker.
På «Other Worlds» er riffene nokså stillfarne, og bandet tillater seg besøk i temmelig fri form, uten å være der lenge nok til at det får bygget seg vesentlig. Det utvider uansett lytteopplevelsen på en god måte. Helt til slutt stiller de seg spørsmålet «Er vi framme snart?». Til det vil jeg svare nei, men komme med et tillegg. Du verden så langt dette unge bandet har tatt seg. Master Oogway tar meg til steder jeg liker å være. Vi trenger flere ensembler med sånne kvaliteter.
