Eleganse og verdighet

Musikken stiger fram i balansert klangfylde. Det er et preg som skal farge denne konserten. Kveldens fire – Kjetil Bjerkestrand, Eivind Aarset, Helge Norbakken og Sara Övinge – har mye god lyd i seg. Flere grep å åpne egne rom med. Til våren fyller HEKS-anfører Kjetil Bjerkestrand 70, og han har rukket å gjøre mye ut av musikklivet sitt, som produsent, arrangør og komponist. Nå har han latt seg inspirere av forfattere på det ferske HEKS-albumet. Førstesporet heter «Tung tids tale» og er en reaksjon på Russlands invasjon av Ukraina. Komposisjonen kan betraktes som en hyllest til Halldis Moren Vesaas´ vakre «vi» og en oppfordring til solidaritet. Tredjesporet «Bønn» har feste i Arne Garborgs «Haugtussa»: – Å hjelp meg du som hjelpe kan! Det er sentrallyrikk med sterk bæreevne og mye stemningsstyrke, en beskrivelse som også lar seg anvende på HEKS sin musikk. Begge tekstene har drama, mørke og inderlighet i seg. Det er både strid, skugge-natt og sigers ljod i HEKS-albumet også.

Sara Övinge. Foto: Stein Hødnebø

Det reiser seg uten hast når kvartetten starter kvelden. Ter seg mykt og har en fin ubestemmlighet ved seg. Norbakkens dynamiske perkusjonstryllerier setter nerve i driften, før Aarsets melodilinjer setter retning. Uttrykket blåses opp og skyves av sted, med såre fiolindrag fra Övinge og søtt gitararbeid. Det er vakkert og ikke helt uten motstand. De to strengeinstrumentene kan opptre som søsken. De harmonerer godt og ypper seg mot hverandre. Skaper et fint liv og safter uttrykket. Arrangmentene kan ha overraskelse i seg. Som i prog uten rock. Når klassisismen i fiolinspillet finner riktig plass i helheten, låter den godt. Det er disse vellykkede møtene mellom elementene jeg skal ta med meg fra forestillingen. Jeg opplever ellers partier i denne musikken som mer behagelig enn spennende å lytte til.

Bjerkestrand forteller at han leser mye poesi, og han gir oss noen refleksjoner rundt musikkens oppgave. Han trekker fram «Tung tids tale» og kommenterer innholdet i diktet på en klok og varm måte. Det uttalte håpet får en egen mening her vi sitter, bare noen meter og minutter unna det fakkeltoget som hyllet årets fredsprisvinnere utenfor Grand. Sara Övinge leser diktet, og jeg hører Halldis´ stemme i hodet. Så bygger Bjerkestrand et blålekkert og småmassivt duv som det starter å gå rytme i. Tung tids musikk, kanskje. Det gjør seg og gir mening. Jeg har kommet meg på innsiden av det de fire holder på med på scenen og nyter balansen i lyd såvel som uttrykk. Når Helge Norbakken får rommet for seg selv, spiller han historier  med perkusjon. Han har denne utsøkte evnen til å skape løft i trommene. Han blir sitt eget rytmeorkester der nede på venstre side. Resten av bandet kommer inn med fusion i trekkene, med informasjon fra så mange stilarter at det skapes egenart.

Foto: Stein Hødnebø

Vi får høre deler av Bjerkestrands første fiolinkonsert. Sukkerholdigheten i noe av dette stoffet kan bli for høy for min smak. Det er fremragende spilt, men tar seg ikke nevneverdig langt inn. Når Bjerkestrand introduserer en ny låt på klaveret, vendes en velfungerende lyrisk side ut. Det er levende levert og får følge av behersket gitarspill. Så tar «Bønn» oss tilbake til det jeg oppfatter som kvartettens kjerneområde igjen. De lader felleskapet og trekker sammen. Dagklare temaer og finmaskede remser. Litt tøff gitarutgytelse minner meg på at jeg gjerne hadde hørt mer trøkk fra firkløveret. «Bønn» er ellers et vakkert stykke. Publikum er begeistret, og bandet gjør ekstranummer, der det uklanderlige gitarspillet fortsetter og HEKS låter elegant og verdig. Ja, det sniker seg til og med inn et blaff av jul i stoffet.