KONSERT: Velsmakende asiatisk fra unge og uredde utøvere.
På bildet over: Oddrun Lilja Jonsdottir (foto: Arild R. Andersen)
De er ikke alene om å snu seg mot Asia for å finne vei gjennom musikken. Innenfor jazzen har musikere gjort det på mange spennende måter, og nå kommer Moksha for å gjøre det på sitt vis. Da jeg hørte trioen for første gang på Kongsberg i fjor, skrev jeg følgende: «Den dagen disse tre får satt egne fortegn i musikken, gleder jeg meg til å komme tilbake.» Nå er jeg tilbake etter å ha lyttet til det vellykkede debutalbumet The Beauty Of An Arbitrary Moment og slått fast for meg selv at trioen bærer på egenart.
Begrepet moksha forbindes forøvrig med frigjøring og frelse i indisk religion, og allerede gjennom instrumenteringen har Moksha frigjort seg fra det konvensjonelle. Med gitar, tablas,tabla tarang, darbuka, djembe, shaker og dhol vil de være vanskelige å ta feil av, iallfall i den europeiske bandfloraen. Oddrun Lilja Jonsdottir, Sanskriti Shrestha og Tore Flatjord har holdt på siden 2012. Dette tidsspennet har åpenbart satt seg i musikken. Midt i Mokshas lydbilde står Jonsdottirs rødlakkerte Gibson, med kledelig sprukken tone og tiltrekkende freidighet. Uten bass i besetningen får gitaren et rom som er krevende å fylle, samtidig som det åpner for å spille ut alle lagene i instrumentet. Jeg liker Jonsdottirs evne til å holde fram en melodi, fragmentere og kommentere den og la den vende tilbake til seg selv. Dette holder hun på med gjennom hele kvelden. Jonsdottir er ikke redd for å oppsøke det helt enkle. Det fungerer strålende, særlig når perkusjonen skal fram i lydfeltet og være midtpunkt i det som foregår. Skiftende fokus og bevegelig dynamikk er en av trioens styrker. Hvem som er anfører, går på skift. I åpningsnummeret trakterer Jonsdottir to gitarer samtidig. Den akustiske ligger på stolen ved siden av henne, mens den elektriske hviler i fanget. De åpne sekvensene som gjerne innleder låtene, skaper forventning. Spretne tablas skyver temaene framover, mens darbukaen venter med sitt. På scenen forsterkes inntrykket av de tre musikernes jevnbyrdige betydning. Det låter organisk og uanstrengt.
Mange kan ha noe å lære av den stillheten disse tre tør å kjenne på, de åpne rommene de lar være å fylle. Skalaer og teknikk er fra østenfor sol, og estetikken er fra en tid for langsomhet. Når Jonsdottir tar fram plekteret, får gitarlyden en skarpere kant, og når Shreshta gjør vokal, tar musikken en ny sving. Det er åpenbart at de tre trives sammen, og den lyden de nyter godt av i kveld, øver rettferdighet mot Mokshas idéer. Man trenger ikke å ha verdens største register for å skape meningsbærende musikk på høyt nivå. Kveldens trio er underholdende i ordets helt seriøse forstand, lyrisk og bærende. I likhet med resten av Cafeteatrets publikum er jeg mer enn tilfreds med kveldens opplevelse.
Arild R. Andersen
