Eirik Hegdal overbeviser for både Team og teater

Det har vært fint lite å utsette på aktivitetsnivået til saksofonist/komponist Eirik Hegdal etter at han overlot den kunstneriske ledelsen av Trondheim Jazzorkester til Ole Morten Vågan for 15 måneder siden. Nylig leverte han årets tingingsverk, «Musical Balloon», på Vossa Jazz, og etter at Team Hegdals «Vol 3» stakk av med jazz-Spellemannsprisen for 2015, er den hegdalske diskografien utvidet med blant annet En En Ens «Grønn & Gul», Team Hegdals «Vol 4» og Alpaca Ensemble & Eirik Hegdals «Mekatonia».

Stjernelag
«Vol 4» framføres av det samme Team Hegdal som forgjengeren, hvilket vil si Hegdal (altsax, barytonsax, klarinett), André Roligheten (tenorsax, bassklarinett), Ole Morten Vågan (kontrabass), Gard Nilssen (trommer) og gjest i særklasse, Oscar Grönberg (piano). Kall det gjerne et stjernelag på dagens norske jazzfirmament, men det er ingen stjernenykker å spore der de fem musikantene spiller hverandre gode gjennom albumets 44 minutter.
Eirik Hegdal er en i ordets beste forstand modernist som kombinerer solid forankring i den moderne jazztradisjonen med stor åpenhet mot friform og samtidsmusikk. Selv om nesten alt på «Vol 4» er melodibasert (unntaket er først og fremst friform-stykket «Sub Acoustics»), er denne tradisjonelle tilnærmingen brutt opp i albumets dramaturgi, med et 19 sekunder langt preludium som spor 1, et 28 sekunders mellomspill som spor 7 og et 49 sekunder langt postludium som nest siste spor (12). Også en kort pianointro (16 sekunder) har fått status som eget spor, og mellom disse korte «hvilerettene» byr Hegdal & co på lengre, varierte «hovedretter», med aldri sviktende substans i serveringen.

Sømløst
Treblås-kombinasjonene, ofte mørke, setter naturlig nok et solid klanglig preg på uttrykket, men blir aldri dominerende. Til dét er Grönberg, Vågan og Nilssen for kreative og instrumentalt meddelsomme musikanter, og de nøler aldri med å fylle rommet under og rundt Hegdal og Rolighetens føringer med masse rytmisk og harmonisk driv, liv og røre. Teamlederen selv står for samtlige komposisjoner, men det er påtakelig hvordan Team Hegdal låter som et lag der alle skifter sømløst mellom ulike posisjoner i den musikalske samhandlingen og framfører låtene med mye individuell gnist innenfor de forholdsvis stramme rammene.

Mingus
I følge plateselskapets «vaskeseddel» er Mozart, Ravel, Messiaen og Wayne Shorter blant inspirasjonskildene for musikken på «Vol 4». Det er sikkert riktig, men i låta «Big Efforts» virker inspirasjonen fra Charles Mingus og hans «Fables of Faubus» å være enda klarere, uten at det lille nikket til den ikoniske bassisten, komponisten og bandlederen svekker albumet. I likhet med sine tre Team Hegdal-forgjengere, står «Vol 4» som en påle i sin album-samtid, kompositorisk må den telle blant de mest komplekse og ambisiøse jazzutgivelsene, musiseringsmessig blant de mest lekne, inspirerte og tilgjengelige, og dét er en kombinasjon som er vrien å overgå.

Teatermusikk
Mens «Vol 4» er et studioopptak, er Hegdal og Alpaca Ensembles  «Mekatonia» basert på et konsertopptak fra Dokkhuset i Trondheim, der ensemblet i forbindelse med sitt 20-årsjubileum i 2016 framførte en konsertversjon av sitt samarbeidsprosjekt med Cirka Teater, den spektakulære utendørsforestillingen «Mekatonia».
Alpaca Ensemble og Eirik Hegdal har samarbeidet i 10 år, og på dette femte albumet fra dem møter vi Hegdals teatermusikk fortolket av en Alpaca-besetning bestående av kjernen Sigrid E. Stang (fiolin), Marianne Baudouin Lie (cello) og Else Bø (piano, celesta, leketøypiano) pluss Sissel Vera Pettersen (stemme), Stig Førde Aarskog (klarinett, bassklarinett, stemme), Ole Jørgen Melhus (trombone), Michael Francis Duch (kontrabass), Tor Haugerud (trommer, perkusjon, klokkespill) og Hegdal selv (sopransax, bassax, klarinett). Tonespråket er stadig melodisk, og «samtidsmusikk» er en mer presis referanse enn «jazz», selv om Alpaca ved denne anledning teller musikere med god fartstid i Trondheim Jazzorkester, og selv om den avsluttende «Mekatonia Exit», med Hegdal i strålende sopran-form, er så utilslørt romantisk-vakker at den kunne tilhørt en hvilken som helst epoke. Uansett merkelapp er dette fint tenkt og vitalt spilt musikk, som med dette får et vel fortjent lengre liv enn det som ble den til del da den ble førstegangsframført fra stor høyde i fantasifulle dekorasjoner i Dokkparken under Trondheim Kammermusikkfestival i 2012 og på seinere innendørskonserter.