Dypt og vemodig menneskelig
Denne duoen spiller mesterlig, med gamle tradisjoner på lag.
Jo eldre jeg blir, desto mer tiltrekkes jeg av folkemusikken. Det kommer godt med i møte med Adrian Myhr og Michaela Antalovás nye album. Det de to presenterer, beskrives som en blanding av samtidsmusikk og folkemusikk. Det er uansett spennende grep duoen gjør. Myhr spiller kontrabass og Antalová spiller seljefløyte og fujara. Sistnevnte er en bassfløyte med lange slovakiske tradisjoner tilknyttet seg. Instrumentet skal visstnok ha blitt spilt av gjetere. Ordet zvony, som er brukt i albumtittelen, betyr bjeller. Dette gir fin mening i møtene med musikken.
Det første som slår meg i åpningssporet «Noc», er den dragningen stoffet rommer. En nifs og forlokkende klang, underfundig og vakker. Det får meg til å tenke på huldersagn og myter. Det mørke og melankolske brenner gjennomgående og fint. Når Adrian Myhr spiller med bue, fremmer han gjerne et dystert sig, eller han understreker en alvorstung melodilinje. De to får de tolv stykkene til å henge godt sammen, samtidig som de kler dem med egenkarakter.
«Krusning» har en fin oppdrift i seg. Instrumentene møtes i balansert og varsom dialog. Dette er ikke musikk som velter over deg. Henvendelsesformen har en tiltalende forsiktighet som rommer mye styrke. I «Smutná Breza» flettes det inn opptak av et mannskor som synger denne tradisjonelle sangen. Smutná Breza betyr visstnok trist bjørk! Idéen fungerer godt. Antalová og Myhr klarer å skape et slags tidsspenn som spiller med i musikken. Det vi hører, har virkelig en fin nerve. Så er det «En liten halling» som framstår som svært lystig og spretten i denne konteksten. Det låter imidlertid ikke plagsomt utadvendt. Myhrs bass holder fast i tussmørket. Og «Solbakken» kunne like gjerne ha hett «Granlien». Såpass skyggefull er den. Når vi kommer til «Kivlemøyane», er vi dypt inn i norsk folklore og romantikk. Det er en tradisjonell vise de har etter Eivind Groven, og vår duo gir fortellingen om de tre unge jentene i Kivledal en egen musikalsk ramme. Seljefløyte og bass fanger inn det gamle og gir det nytt liv. Dette skulle Welhaven ha hørt!
Musikken på «Zvony» traff meg umiddelbart. Det er inderlighet i formidlingen og innsiktsfull lek i tilnærmingen. Musikken har en klar og kraftfull identitet, uten at den på noen måte blir ensidig. Dette er de små variasjonenes triumf. Bruk av pumpeorgel på «Daily ritual» kan være et eksempel på dette grepet. Adrian Myhr og Michaela Antalová har skapt musikk som beveger, uten å heve stemmen. Dypt og vemodig menneskelig. «Zlony» er et album som fester seg.
