Duo-debut med håndverk og kunst
En ung sanger og en garvet gitarist har noe stort på gang som duo i et balladedominert jazz/pop/original-repertoar.
Sanger Siril Malmedal Hauge og gitarist Jacob Young har i en periode samarbeidet i flere formater, og som duo albumdebuterer de nå med «Last Things». Albumet er navngitt etter en Young-komposisjon, som han innledningsvis synger selv med mørk, sensuell røst, og som videre i duoens stillferdig intense versjon etablerer seg som ett av albumets to mest minneverdige innslag. Det andre er en inderlig framføring av James Sheltons såre kjærlighetsballade fra 1950-åra, «Lilac Wine» (noen som husker Elkie Brooks?), der Malmedal Hauges vokal og Youngs el-gitar går opp i en høyere, bildeskapende fortelling. Det er først og fremst i disse to superbt turnerte låtene jeg opplever at duoen tar steget ut av det «bare» veldig gode og over i et eksepsjonelt, originalt og på alle måter medrivende uttrykk.
Siril Malmedal Hauge fra Langevåg er midt i 20-åra, og var lokalt kjent som et stort talent allerede før hun gjorde unna Jazzlinja i Trondheim. Seinere har hun vært å høre i flere konstellasjoner med jazzlinjemiljøet som utgangspunkt.
Jacob Young (47) trenger knapt noen presentasjon etter mange år i toppen av norsk jazz. Som gitarist, komponist og bandleder er han solid etablert, og distribuerer på dette albumet sine mange elektriske gitarklanger med en ro, ferdighet og bokstavelig talt fingerspissfølelse som gjør ham til et perfekt «magical orchestra» for den unge sangeren. Hun, på sin side, er klokkerein, rytmisk sikker og spesielt imponerende god når hun vokalimproviserer, men har fortsatt (naturlig nok) litt å gå på når det gjelder å fylle tekstformidlingen av velbrukte standarder som «So In Love» (Cole Porter), «Skylark» (Hoagy Carmichael/Johnny Mercer) og ikke minst «Ballad of the Sad Young Men» (Fran Landesman/Tommy Wolf) med erfaringer fra langt levd liv.
Det samme gjelder, om enn i mindre grad, versjonene av Paul McCartneys søte «I Will» (fra «the White Album»), Jimi Hendrix’ naive «drømmedamehyllest» «Little Wing» (med et snedig 5/4-komp fra Young), Bendik Hofseths reflekterende «Deep River» (fra «Planets, Rivers and…Ikea») og Youngs egen kjærlighetsvise «Bounce With Me» (kjent i instrumentalversjon som «Bounce» på gitaristens fine ECM-album «Forever Young»). Ingen av disse versjonene er dårlige, og alle byr på flotte detaljer, både vokalt og instrumentalt, men de blir, iallfall i mine ører, for «ufarlige» til å slå jerngrep om lytteroppmerksomheten på samme måte som «Last Things» og «Lilac Wine».
Men så handler det kanskje om smak og behag? Selv om jeg gjerne vil tro at «Last Things» – albumet – handler mest om det mystiske nivået der eksellent håndverk tidvis glir over i kunst.
