KONSERT: Trygve Fiske har et band som kan gløde i alle temperaturer.
Av Arild R. Andersen
Det er plateslippkonsert på Victoria, men albumet til Trygve Fiske Sextet er ikke helt nytt. «The Flowers. The Dance. The Rumble and the Stumble» ble mastret i 2021 og har ligget til lagring. Nå gir Fiske ut plata selv, og det er godt for jazzen. Den overskuddspregede musikken på albumet har melodiøs væremåte, kreative arrangementer og dragning mot 1950- og 60- tallet. Vi hører slitesterke idéer som påspanderes nye runder og tilføres samtidsorientering. Det gjør seg. Musikken blir stående på egne bein, og den er sabla godt spilt. Så godt at den gamle tidsånden virkelig får vridd seg mottakelig for nye impulser. På albumet spiller Per «Texas» Johansson, saksofon og klarinetter, Erik Kimestad Pedersen, trompet, Oscar Grönberg, piano, Hans Hulbækmo, trommer, Morten Qvenild, synther og elektronikk og Trygve Fiske, bass. Her på Nasjonal jazzscene er det Håvard Aufles som trakterer synth og elektronikk.
Det er selvsagt bassist Fiske som setter drivverket i gang, med et tettvokst og sprettent bassløp. Og vi får ikke sukk for oss før det eminente ensemblet omfavner seg selv og skrur opp varmen. Sekstetten byr på et uttrykk som ikke gjør forskjell på før og nå. Det er i skjæringspunktene mellom tradisjon og nypløyd at bandet lever heftigst. At musikken oppleves som betydelig og sterk. Når «Texas» gjør kveldens første solo, tas vi dit som jazzen er det eneste framkomstmiddelet som kan frakte oss. Det låter så kjærlig og ekte at det mykner i meg. Bakom ligger Håvard Aufles og ornamenterer med gammelmodig tangenteri – eller kanskje det snarere er vår egen tids lengsler som manifesterer seg i spillet hans. Og så er det Kimestad som tar ut sitt. Med teknisk briljans og innholdsmessig verdighet. Det fortsetter å brenne i stoffet, med Hulbækmo som kaptein på laget. Maken til veljustert tromming skal du lytte lenge etter mellom Trømsø og Lisboa, for å få øre på. Og det har vi visst lenge.
Trygve Fiske. Foto: Stein Hødnebø
– Tusen takk, sier Trygve. Vi åpnet med «Sonny Rollins i hagen». Det er en ny låt. Jeg ser for meg gressplen og frukttrær hjemme hos Randi Hultin, før bandet introduseres og sekstetten fortsetter med tittelsporet fra albumet. Det elektroakustiske lydbildet er i balanse, med trompet og klarinett i front og synth og bedehusorgel midtstilt. Det lille eventyret beveger seg fram gjennom blåfargene. Det er vakkert og passe motstandsvillig. Oscar Grönberg akkorderer pyntelig. Etterhvert får han også alenetid, og pianospillet hans samler kontraster på uanstrengt vis. Det er stor stas å lytte til, og det er jo ikke overraskende at disse seks småsøylene kan skape og bære betydelig musikk. De snirklete og dramatiske partiene kommer med en dynamikk og smidighet som tar seg inn. Folk klapper spontant. Det kan være fordi dette låter så lekent at applaus blir reflekshandling.
Jeg liker den mangetydigheten kveldens konsert preges av. Musikken har noe på lur hele veien. Når det blir tid for ballade, med blåsesødme, legger Aufles ut et bevegelig underlag som gir ny orientering. Aufles mestrer kunsten å holde tilbake og gjøre seg viktig i det beskjedne. Eller han kan definere selve sounden til bandet med uttrykk som drar. Jeg syns høydedragene køer seg i kveld. Per «Texas» Johansson flyr høyt, med sitater og selvkonstruerte herligheter. Alle som har fulgt han, kjenner evnen, og nå får den skinne enda en gang.
Fiske introduserer «Til Karianne». Den er skrevet til den yngste av bassistens tre søstre. Den kan gjenfinnes på «The Flowers. The Dance. The Rumble and the Stumble», og den har saktmodighet og ettertanke i seg. De skakke blåsearrangementene vibrerer fint til syntetisk blafring og lydpussigheter.
20. mars er den internasjonale dagen for lykke, og det kjennes naturlig å glede seg litt ekstra. Trygve er dessuten en tørrvittig fyr som porsjonerer ut små morsomheter gjennom kvelden. Jeg leste forøvrig et sted at Chris McGregor er en av inspirasjonskildene hans. Kanskje Sun Ra kan være en annen! Poenget med inspirasjonskilder kan vel uansett være at de skal farge musikken uten å søle til resultatet. Sånn som her.
«I kveldinga så vi lyset i fjella» heter visst den neste. For det var vel det Fiske sa. Jeg håper det er riktig oppfattet, for den tittelen står til stemningen. Det reiser seg og daler i musikken til samme tid. Fiske varmer uttrykket med plukk og fremmer følelser. Dette har utviklet seg til å bli en konsert for trivsel. Når de spiller åpningssporet fra albumet, «Five against you!», merker jeg at det er denne komposisjonen jeg har rukket å bli best kjent med. Sceneversjonen står ikke tilbake for albumutgaven. Den er snarere hakket mer livfull, med Aufles´ gurglelyder og elegante hilsener fra space. Trygve Fiske dirigerer utvekstene, og låta legger seg inn som enda en perle i kveldens kjede. Snart er konserten dessverre over.
