Av TERJE MOSNES (tekst/foto)
(På bildet over: ALBUMAKTUELL: Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg)

Etter en åpningsdag der lokale kunstneriske krefter og unge lovende band preget programmet, bød DølaJazz – Lillehammer Jazzfestival på band fra den øverste nasjonale hylla i går kveld, gledelig nok med god respons fra publikum i form av både antall og applaus.

Først ut var bassnestor Bjørn Alterhaug, fortsatt varm i trøya etter nylig avsluttet turné med Sheila Jordan. Albumaktuelle Alterhaug inntok festivalens storstue, Festsalen i Kulturhuset Banken, med sin kvintett som på sjuende året teller Frode Nymo (altsax), John Pål Inderberg (barytonsax), Vigleik Storaas (piano) og Erik Nylander (trommer), og vartet opp med ei settliste som naturlig nok inneholdt flere titler fra blodferske «Innocent Play», bandets første album siden 2009s «Songlines» og Alterhaugs femte i eget navn siden debuten med «Moments» i 1979.
En Alterhaug-bearbeidet, 600 år gammel kyrietone fra Østerdalen innledet konserten, som også inneholdt alterhaugske nikk til såvidt ulike størrelser som Giuseppe Verdi (en linje fra «Requiem» inspirerte en hel melodi) og Monica Zetterlund (folkemelodien «Jag vet en dejlig rosa»). Ikke uventet kom Tristano/Konitz/Marsh-ånden fra New Cool Quartet-tida på 80-tallet til å sveve over deler av konserten, og Alterhaug trakk en enda lengre linje bakover ved å inkludere sin egen uforstyrrelig skridende melodiperle «Frydor» fra 1970 i konserten.
I få, om noen, norske band møtes avansert musikerhåndverk, solistisk skaperkraft, rutine og temperament i et så velsmurt samarbeid som i Bjørn Alterhaug Quintet. Melodier – Alterhaug er en hund etter gode melodier – turneres med várhet og lyrisk lekelyst, og Nymo og Inderberg beveger seg tidvis innom det saksofonistisk virtuose, tilsynelatende uten besvær. Konserten ble da også en slags lyttemessig serie-frydopplevelse der detaljer og helhet avløste hverandre sømløst, solid jordet i selve melodien og en åpenbart delt oppfatning av hvordan den skulle fortelles.
Når dét er sagt: Festsalen Banken utgjør en ganske formell ramme for en jazzkonsert, en ramme som ikke framelsker den fandenivoldskheten og nerven som en intim klubb kan antenne. Jeg lever fortsatt høyt på minnet om den samme kvintetten på en svett, dampende Herr Nilsen for noen år siden, og om jeg savnet noe som helst i Banken i går kveld, var det mer av villskapen og «foten» fra den gang. I går forløp det hele mer godlynt, muntert og trygt.
Men sånn er jazzen (også), det kan ikke settes verdensrekorder på hvert bidige stevne. Et slikt krav er urettferdig og egentlig irrasjonelt, og dessuten: Når det gode er så godt som det var i går, skal det på ingen måte få være det bestes fiende.

Vital Eick
Av DølaJazz-fredagens øvrige program noterte denne skriver seg en vital Mathias Eick-konsert (Banken) der trompeterens hele, fine og syngende trompettone fikk utfolde seg både lyrisk og med snert over et tøft, funky teppe av doble trommer (Gard Nilsen, Andreas Bye), el-bass (Audun Erlien i strålende slag) og el-piano/piano (Erlend Slettevold). Til tider låt det «Eick at Fillmore East» når Slettevold sto på som verst (best), og kjenninger som «Fly», «Skala», «October», «Day After» og «Edinburgh» (med Petter Wettre som gjest) fikk puls og trykk.

Bossa m.m.
Atskillig mykere, solfylt og sensuelt duvende klang det der Marit Sandvik og hennes glimrende Nova Onda-kvintett fylte Kongressalen på Rica med brasiliansk og nordnorsk bossa.

Sandvik er stadig en av landets fineste sangere; tonesikker og rytmisk sofistikert i formidlingen, og Nova Onda er en stilsikker gjeng der trommeslager Simen Vangen serverte en tamburin/trommesolo som i originalitet og intensitet overgikk det meste i sitt slag.
Ta også med at de forholdsvis ferske JazzIntro-vinnerne Monkey Plot og New Orleans-modernistene i Kåre Nymark jr. Band var med på å gjøre DølaJazz-natta varmere enn gradestokken og Yr ville ha det til, og vit at festivalen er godt i gang når siste døgn gjenstår.