Komponist Jan Martin Gismervik åpner festivalen med sterke og levende kvaliteter.
Av Arild R. Andersen
Nynorskens Hus er virkelig et egnet sted for oppstart av Motvindfestivalen 2023. Den åttende i rekka. Et sted for motkulturell kraft og musikalsk åpenhet.
Motvind kan først oppleves i Oslo fra torsdag 15. til lørdag 17. juni. I juli arrangeres Motvind i Middelalderskogen i Numedal. Begge programmene har fin ukommersiell spenst i seg.
Inne i Nynorskens Hus stiller Audun Lønning Gjerdi ut åtte bilder. De skal være inspirert av musikken til Jan Martin Gismervik, og kunstneren omtaler dem som «min oktett». Det gir en fin ramme til framføringen av «Tiles», der åtte musikere stiller på scenen. Det er Jennifer Torrence og Jan Martin Gismervik på slagverk, Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen på vokal, Espen Reinertsen, saksofon, Andreas Røysum, klarinett, Vilde Sandve Alnæs, fiolin og Inga Margrete Aas, kontrabass.
De setter vind i musikken fra start. Eller er det pusten som går i perkusjonen? Et menneskelig luftdrag, tenker jeg, og det er uansett en fin forunderlighet i det. Vilde og Inga legger inn veldreide småtterier, mens blåserne pensler ut lange linjer, før hele bandet stykker opp musikken i flimrende kjeder av lyd. Gismervik har skapt noe som fenger. Musikk som er på lag med det uventede. Uttrykk som appellerer til fantasi og som setter meningsbærende spor i lytteopplevelsen. Det vi hører, har mye romslighet i seg. En avventende form der stillheten får spille med. Det skapes varme sig med alvor i front. De maler fram sinnstilstander det er godt å kjenne seg igjen i.
Jan Martin Gismervik. Foto: Stein Hødnebø
De to slagverkerne spiller med sirkelbevegelser og gir framdriften en helt egen karakter. Gismerviks «Tiles» er ensemblemusikk som dyrker felleskapet. Den messende formen trekker meg inn. Musikken er også en lek med lyd, og balansen mellom brudd og kontinuitet er god. Gismervik gir tegn til musikerne for å styre bevegelsene. Reinertsen og Røysum holder tilbake, før strykerne bryter ut i korthugd entusiasme, slik jeg hører det. Når musikken hever seg, gjør den det uten overdådighet. De gjennomgående idéene til komponisten tilkjennegir seg i finstemte variasjoner. Vi forflytter oss i det samme. Mosaikken har en helhetlig form.
Det er særdeles godt å høre noe som ikke roper oss til seg. At «Tiles» blir en så god opplevelse her i kveld, skal denne gjengen av musikere ha mye av æren for. Det skal noe til å gi såpass abstrakte saker et indre liv.
Joel and the Neverending Sextet. Foto: Stein Hødnebø
Neste stopp for kvelden er Kafé Hærverk. Det er Joel and the Neverending Sextet som skal på scenen der. Den svenske cellisten og komponisten Joel Ring og bandet hans platedebuterte med «Pouring Textures» for to år siden. Nå har Ring komponert nye låter for sekstetten, og det er disse vi skal få høre. De legger ut i Monk-inspirert stil, frisk og levende, men med noe tynn lyd, før dette går seg til. Fri-bop er et godt område. Tubaen til Heida Mobeck velter ut fyldighet, og de to trommeslagerne, Anton Jonsson og Tomas Sandström setter svev i formen, mens saksofonist Kalle Nyberg tar til vingene. Musikken tar tak, og jeg tror faktisk Henry Threadgills ånd hjemsøker lokalet. Den er i så fall hjertelig velkommen. Når bandet vender tilbake til åpningstemaet, har de satt glede på Hærverk-kartet.
Joel Ring. Foto: Stein Hødnebø
De intrikate linjene i stykke nummer to, har den moderne jazzens bokstaver i pannebrasken. Musikerne får det til å gynge på et deilig hakkete vis. Samtalene innad i bandet fungerer godt, som hektiske dialoger eller som bredt anlagt utveksling. Celloen kan opptre som bass, og tubaen kan legge vekt i uttrykkene. Jeg liker idéene i musikken, seigheten i arrangementene og melodilinjenes innbydende tendens. Den rykkvise væremåten i enkelte strekk, understreker en viss mangel på ro i stoffet. Så kommer «Prius», med en kantete åpning som forløses i kveldens hittil tyngste driv. Saksofonist Nyberg rir på groovene og gjør god figur.
Det er ikke denne konsertens frieste partier som gjør sterkest inntrykk. Jeg liker det skrevne materialet best, der det løsslupne finner feste i det noterte. Når bandet spiller en låt med arbeidstittelen «Time», og vi er kommet langt ut i forestillingen, blir den røde tråden i Joel Rings kompositoriske idéer stadig mer tydelig. Idéene gjentas ikke direkte, men de speiler hverandre og kjenner hverandre godt igjen. Alle disse musikerne overskrider det solide, med god margin. Pianist Milton Öhrström bør berømmes for sin levende tilstedeværelse. Joel and the Neverending Sextet har levert et godt sett og avsatt et fint minne.
