Dialog med seg selv

Jon Balke har spilt jazzen levende gjennom femti år og gjort seg selv relevant med kreative grep og tiltrekkende musikk. Det er ingen selvfølge at utøvere med lang fartstid fortsetter å ta seg inn i det sentrale, men det gjør vår mann. Med en kombinasjon av stayerevne og endringsvilje har Jon Balke skapt sin egen binge, et åpent avlukke med plass til mange fortellinger. Jeg liker å høre framskreden alder manifestere seg i musikk. Ikke gjennom repetisjonsøvelser, men gjennom uttrykk der erfaringen maler flatene i modent raffinement. Slik tonene får rom og vektes individuelt på «Skrifum», pianistens ferske soloalbum på ECM. Soloalbumformatet er ikke nytt for nestoren. Nytt er imidlertid Balkes bruk av Spektrafon, et elektronisk lydverktøy som gjør det mulig å manipulere klangene i pianoet og skape forlengelser og tilbakemeldinger som setter seg i musikken og gir pianisten mulighet for dialog.

Her på Caféteatret ligger laptopen klar inne i klaveret som er plassert midt på scenen. Det er et fint bilde på Balkes virke, et arbeid i utvikling, der det akustiske gjerne allierer seg med det elektroniske. Vi får vite at baren skal holde stengt under konserten. Stillheten skal få spille med i pianistens nye musikk. Når Balke starter å spille, trekker han gardinene til side for det vakre. Kveldens første linjer har romantiske sjatteringer. Det låter mykt og forførende, men blir ikke værende på samme sted. Vi skal inn i saftige løp, og vi skal høre Jarrett spøke i svingene. Jon Balkes improvisasjoner og stykker kan være jazzhistorisk sprekkeferdige, men frigjort fra entydighet. Spektrafonen får musikken til å henge som dis over myr og som lydklynger grå som skifer.

– Går det bra med dere, spør Jon. – Som dere hører, kommer det noen andre lyder ut av dette enn det pleier. Han lover å forklare oss mer om hva som foregår, seinere. Så fortsetter han, og det er et langt liv ved tangentene som spilles ut i uanstrengt og delikat form. Overraskelsesmomentene og de uforutsigbare kurvene vitaliserer innholdet. Balkes bruk av elektronikk denne kvelden skrur tankene mot ambient, men den kommer i en setting som skaper ny fusjon. På det sorte bakteppet lyser tegnene i hvitt. Skrifum på veggen. Dette billedakkompagnementet gir utvidelse. Balke tittet opp på tegnene og later til å ville spille dem. Noe av stoffet hans har drøm i seg. Jeg blir hensatt og liker å høre hvordan pianisten oppsøker det vakre, for deretter å irettesette det og gi det andre positurer.

Balke slår i treverket på pianoet og manipulerer fram bulder og sus. Det låter enestående og produserer forestillinger, har både fjellheim og bakgate i seg. Så berører han strengene i instrumentet og legger nye strøk inn i motivene sine. Det er mye tiltrekkende kraft å kjenne, og selv om Balke eksperimenterer med lyd og uttrykk, er det de vakre trekkene som preger helheten. Skriften på veggen fortsetter å forundre, og det legger noe ekstra inn i konserten. Når pianisten plystrer, skriver sekvensen seg inn i fortellingen som en pussighet med livets rett. Det låter velskapt og etterfølges av søtholdige klanger med dypt alvor i lagene. – Tenkte kanskje å slutte der, sier Balke. – Men er ikke helt ferdig. Så da kommer det mer. Ikke sikker på hva, men.

Et av kveldens mer innadvendte strekk følger. Intenst og skyggefullt. Balkes kabal går opp igjen. Musikken geleider oss til stadig nye plasser, og det er nettopp disse sømløse forflytningene som gir søndagskvelden god størrelse.
Ekstranummeret kommer med quiz. Balke sier vi kan rope ut underveis hvis vi hører hva han spiller, og jomen er det en som rekker opp hånda og forteller at han vet det. Premien er gratis trikketur, og Mahler er svaret. Konserten legger seg til hvile i uhøytidelig tone, og etter konserten ber Balke om en øl og blir sittende på scenen og forklare oss om software med evne til å lytte til pianoet og hvordan bruk av Spektrafon virker inn på musikken. Vi får også vite hvordan pianisten begynte å streke selv, inspirert av Jan Groths arbeider. At det er disse strekene vi har sett på veggen. Jeg for min del lever godt med at ikke alle konserter kommer med forklaring og demonstrasjoner i etterkant.