Det siste du ser før du dør på Mandal kirkegård

Av Filip Roshauw

Det gjøres oppussingsarbeid på forsiden av Mandal Kirke, tårnet og den delen av fasaden som er vendt ut mot byen er innpakket i hvit presenning. Tar man en tur rundt på den store kirkegården og ser bygget fra flere sider, er det noen vinkler hvor det nesten ikke hadde trengt å være en kirke – bare et flott trehus som huset viktige menn på 1800-tallet (det stemmer jo forsåvidt), men så kan bygget med ett se ut som en stor, hvit skapning som har stukket hodet sitt inn under en presenning, skjelvende av frykt. Det er så stille der oppe – det skal det jo selvsagt være på kirkegårder, men det handler også om byen under kirkebakken. En småbåthavn kan for eksempel være et direkte lovløst sted på visse sommerdager, Norges åpneste russcene, rett foran nesetippen vår, som om båten i Apocalypse Now plutselig kom til Hemsedal. Men andre ganger føler du deg som en uvedkommen når du går forbi en slik sommerlig scene, som om noen har flyttet soverommet sitt rett inn ved storgata og hva i huleste gjør du her? 

20 minutter før den første konserten på Mandaljazz 2021 er det liksom ikke til å tro at noe som helst skal skje – det eneste tegnet er en og annen ung frivillig som dukker opp i de tause brostensgatene, i resirkulerte festivalskjorter eller gråmelerte og regnbuefargede Mandaljazz-gensere, bærende på antibac og selvlysende festivalbånd. Jo, også har du den merksnodige festivalmaskoten Jazzlaug som står ved porten til kirkegården: en skjortekledt mannekeng med sjallstykket til et gammalt horninstrument som hode. Jazzlaug har vært med festivalen siden starten og er en 50/50 blanding av sjarmerende maskot som sier noe om den hjemmelagde egenarten til denne festivalen og et direkte gruvekkende syn, det siste du ser før du dør på Mandal Kirkegård. 

Menneskene kommer til sist. Til vanlig er det plass til 1200 i den store kirken, denne dagen er tallet litt over 100, voksne mandalitter og unge festivalentusiaster, som har spredd seg ut i lokalet. Festivalsjef Eirik Kristensen sier i en kort merknad før konserten at han vil at denne festivalen skal være “Lyden, stemninga og følelsen av gjenåpning.” Og det kan jo bety så mangt – kanskje det er treffende at det for eksempel innebærer å gå rundt i en taus by og plutselig la seg forbløffe av at mennesker faktisk er samlet bak en fasade som virker stengt. 

Sara Övinge kvartett. Foto: Sindre Thuen/Mandaljazz

Festivalen åpnet noen timer tidligere med en visning av musikkfilmen Polyfonatura, som handler om naturmusikkverket til Eirik Havnes med samme navn. Den første konserten er det Anja Lauvdal, Nils Bech og Sara Övinge kvartett som står for. Det er en forestilling som opprinnelig ble satt sammen i forbindelse med en konsertserie Övinge arrangerte i fjor på Sentralen, og var etter alle tilgjengelige rapporter en skjellsettende opplevelse allerede da. Den er satt sammen av materiale fra de tre partene – musikk fra Lauvdals Punkt-bestillingsverk, stykker fra kvartettens repertoar og låter fra Bechs siste album, Foolish Heart. 

Det begynner med Lauvdal alene ved flygelet, med bittersøtt og sildrende spill hvor hun underveis graver fram små celler, riff eller melodisnutter som hun gransker med karakteristisk entusiasme. En god påminner om at hun med tider og stunder også kommer med sitt første solopianoalbum. 

Så reiser Nils Bech seg fra den forreste kirkeraden, steller seg ute på gulvet og synger “That Girl”, åpningslåta fra Foolish Heart. Han synger rett ut i rommet – PA-anlegget i Mandal Kirke blir sparsomt benyttet stort sett gjennom hele konserten, kun til å gi flygelet og strykekvartetten et lite løft. Det funker jo fint å synge slik, kirkerommet er tross alt bygd for det og ensemblet er lydhørt. Han står der med armene i kors, noen ganger beveger han seg et stykke nedover midtgangen, mens han trekker mot alterringen andre ganger. 

Mer enn den akustiske utfordringen blir man slått av hvordan Nils Bech tar et sånt rom. Jeg har sett ham i lignende settinger, uten scenekant eller mikrofon tidligere. Og han har en evne til å virkelig stå for de valgene, ja, egentlig bare stå der, som virker sjelden. Det er noe veldig teatralsk over det, selvsagt – men det er også helt uten filter. I kombinasjonen med den rammende ærligheten i låtmaterialet hans gjør det at folk virkelig lytter, du kan merke det når du sitter der. Det finnes mange forgreninger i Bechs kunstpopvirke, flere kommer sikkert. Men det er noe sjeldent med å bli en virkelig stor sanger av ballader, av torch songs. Og det er sånn det føles – alle egenskapene som gjorde at en del musikklyttere, sikkert også i Mandal, kanskje syntes at han var en aparte musiker er der fremdeles. Men det er en trygghet i måten han står der på som gjør at man som lytter ikke kommer utenom kjernen i den vanskelige, gjenkjennelige historien han forteller denne kvelden.

Nils Bech. Foto: Sindre Thuen/Mandaljazz

I det lille glippet mellom de første Bech-låtene klapper ikke folk – de vet nok at det skal komme bedre anledninger til det, som når Övinge kvartett entrer scenen og starter å veve sine bidrag inn i forestillingen. Strykekvartetten består av Övinge på fiolin, Bendik Foss på bratsj, Erlend Habbestad på cello og Ingvild Habbestad på fiolin og nøkkelharpe. Nøkkelharpen er med på det første stykket, du hører de tiltalende små kneppene knatre ut i det store rommet, som små myggstikk. I likhet med både Bechs og Lauvdals bidrag balanserer de på grensen til det søtladne, men det er også holdt, plutselige crescendoer stopper før de blir karikerte, strykerbruset blir liksom aldri svulmende. Det er en sorts skandinavisk tristesse over det hele, musikken møter melankolien som en gammel venn, og betrakter sommerlyset med en mild skepsis, som en vakker halvsannhet. Det er en tiltalende spenning mellom kvartettstykkene og musikken Lauvdal har skrevet, to litt forskjellige blikk på dette følelsesspekteret og ikke minst mange forskjellige anledninger til å få kikket litt inn i alle mulighetene som ligger i det lille ensemblet. På et livlig tidspunkt spiller Bendik Foss en fin solo – Övinge kvartett er i det hele tatt ikke bare et finstemt og samspilt band, de består noen musikalske karakterer som jeg håper jeg får sett snart igjen. 

Men loddet på snøret er Bechs materiale, en korthugd fortelling den andre musikken veves inn i og som kulminerer i at han fremfører “Thank You”, avslutningslåta på Foolish Heart, ved alterringen med ryggen mot publikum. “La oss ikke stå i veien for hverandres kjærlighet” sier han før den siste låten begynner, mer som en velsignelse enn en formaning. 

På dette tidspunktet har kvartetten forlatt kirkerommet, men med ett strømmer de ut gjennom høyttalerne allikevel. Etter en konsert som i så stor grad har basert seg på opplevelsen av å oppleve musikere i rommet, kvepper man litt til av dette grepet. Også dette er teatralsk, men det føles også passende. Kan hende det handler om litt av det jeg skrev om Bechs væremåte. Det er bekjennende, nakent, ærlig, ekte, alt det der – men det er også et eller annet i fremføringen som hele veien minner om at det er en scenisk fremføring, at det er kunst. Og av en eller annen grunn får det, i hvert fall under denne konserten, uttrykket til å fremstå enda mer ærlig enn om Bech, Lauvdal og Övinge kvartett hadde forsøkt å lage noe som fremsto helt naturalistisk. 

Etter konserten bærer det til Teltet, festivalens hjerte, over på Malmø-siden. Det ligger ved en liten plass, omkranset av mursteinsbygninger hvor ulike håndverkere. Dette fine stedet heter Kulturfabrikken, et navn som vekker umiddelbare assosiasjoner til vår tids kulturnæringsoptimisme, og det ligger da også kun et iltert steinkast unna kulturhuset Buen, hvor festivalen også har noen konserter. Utover dét har oppblomstringen man kanskje har spådd på denne siden av byen latt vente på seg – går du rundt i området er det stille gater, lagere og bølgeblikk. Desto morsommere å komme inn på plassen, hvor mandalittene serverer pannekaker av typen “frijazz” (middagsvarianten) og “tradjazz” (dessert), akkurat som de gjorde i fjor (sikkert året før også). Det står et stort tre der og en stein som fungerer som aromatisk ildsted (såkalt gammaldags bålpanne) hvor publikum kan fyre så mye de ønsker (dette har utartet på tidligere festivaler, får vi vite). Det er på denne samlingsplassen festivalen blir en festival og virkelig lever, som en liten koselig peis i et hjørne av byen, som noen sier. Vi skal høre Bjørn Klakeggs Needlepoint. 

De er, i likhet med kveldens første konsert, det vi kan kalle en typisk Mandaljazz-booking. Festivalen varter alltid opp med noen dønn jazz-bookinger, men trives også like utenfor, i den sagnomsuste omegnen, som enten handler om den andre musikken jazzmusikere spiller eller musikk med en eller annen form for appell til jazzinteresserte ører. Needlepoint har riktignok en hel masse jazzrock i seg, noe som denne kvelden understrekes av Erlend Slettevolds glimrende vikarintreden for David Wallumrød på rhodes og synthfaglige herligheter. 

Needlepoint. Foto: Sindre Thuen/Mandaljazz

Men først og fremst er jo denne gruppen et herlig og poppa progband, av den landlige typen (mer svensk skog enn engelske åser, selv om begge assosiasjoner kan dukke opp). Deres siste album, Walking up that valley, føles som et foreløpig toppunkt i katalogen deres, både preget av kattemyk musisering, men fremfor alt av Klakeggs sympatiske låtmateriale, hvor både musikk og tekst er gjennomsyret av en finurlig, nyfiken oppfinnsomhet. Selv om musikkens syttitalls-gener er åpenbare føles det aldri som pastisj, de er skrevet på Klakeggs dialekt der han sitter ved kaminen eller på trammen ute på huset sitt i Sverige og lurer dem fram. Her og der kan du tenke på låtskrivningen i et orkester som The Kinks eller, enda gildere, det store Oslo-kultbandet Magnus Moriarty ™ , som heller ikke er redde for å gro litt mose på låtene sine. 

Foruten Klakegg og Slettevold består bandet av medprodusent og bassminister Nikolai Hængsle i tillegg til langhårede, blide Olaf Olsen på karakteristiske høythengende cymbaler og gult batteri. Det er et komp som på et eller annet tidspunkt trenger et godt tilnavn – kanskje har de et allerede – de har satt en distinkt og selvsikker signatur på denne formen for musikk i Norge i noen tiår nå, ikke bare preget av en syltight groove og en velbalansert miks av spilopper og selvbeherskelse, men også en sound som går utenpå det aller, aller meste. 

Det er også her konsertens ene store aber dukker opp – Hængsle har en fantastisk bright fuzz- og wah-basslyd som dukker opp ganske ofte i Needlepoints musikk, som fungerer som et ekstra leedinstrument og som spiser seg rundt i lydbildet, som en glupsk, elektrisk kålmark. Det er en effektiv kontrast til Klakegs utpreget bløte, fingerspilte tonearsenal, med og uten de karakteristiske fingerbøl-slidene. Men den er også høylytt på scenen, teltet er lite og i kombinasjon med Klakeggs noe beskjedne skruing på volumknappen på sin Fender gjør det at lydbildet her og der faller ut av balanse. Når det skjer, forsvinner detaljene i låtmaterialet – men så er den der igjen. 

Bjørn Klakegg og Nikolai Hængsle. Foto: Sindre Thuen/Mandaljazz

Klakegg står der i en litt skeivt påtrukket genser, og titter nysgjerrig rundt seg, ned på gripebrettet og over på medmusikantene. Han er en fin musiker å være i nærheten av – det er ikke vanskelig å skjønne at han også er en av de sentrale gitarlærerne i norsk musikk i vår tid. Også denne konserten, den første de har hatt på lenge, er en anledning til å finne ut et eller annet. Blikkene han utveksler med Olsen er fulle av munter overraskelse, over ting som kanskje ikke gikk så bra, eller over noe nytt som oppstår. Det er godt å se Hængsles karakteristiske enkelt- og dobbeldans på stedet hvil igjen – finnes det noen musiker i Norge som ham kjennetegner det skjæringspunktet folka i Mandaljazz søker seg til? Joda, de finnes, Lauvdal bør for eksempel åpenbart nevnes, men ikke mange flere. Her og der legger han seg helt frampå beatet og gir musikken en voldsom fremdrift, andre ganger girer han ned, i takt med det tålmodige bølgeskvulpet i Klakeggs låter. 

Den nøkkelhullstemplede norske jazzrocken er en av de mest sentrale undersjangrene i feltet i dag, sånn er det bare, det er musikk med stort crossoverpotensiale og den gjør seg ikke minst godt i festivalsetting. Jeg har noen ganger også kjent meg litt mett på den utømmelige energien i denne musikken, javisst er det fett, særlig når man er midt i koket, men gud bedre, det stopper jo liksom aldri! Det er dog en følelse av at noe er i endring, på den siste plata til lyntoget Elephant9 var det som om de hadde fått seg stillevogn, du har også band som Billy Meier som kommer til den elektriske psykedeliske improviserte musikken fra en litt annen innfallsvinkel. Needlepoint passer finere og finere inn i dette landskapet, føles det som – de byr på mer enn nok glohete partier til at publikum får rockekicket sitt, men har også øyeblikk som innbyr til gjensyn, ikke bare med ensemblet, men med disse enkeltlåtene. “Vi har med plater… de er kanskje vanskelige å få tak i i Mandal,” sier Klakegg før en av de siste låtene. “Eller, ikke akkurat i dag, da.”