Festival med symfonisk sjel og mange klangfarger.
Spør du: «Hva er det MaiJazz har, som ingen andre norske jazzfestivaler har maken til?» er det umiddelbare svaret: «Et langt og fruktbart samarbeid med et fullblods symfoniorkester.» Andre festivaler har gjort sporadiske forsøk på å presentere ledende jazzmusikere i stor, orkestral ramme, men det er bare MaiJazz og det alltid spenstige Stavanger Symfoniorkester som har samarbeidet kontinuerlig om disse kostbare, og derfor sjeldne breddeholderne i konsertfloraen.
Til årets 30-årsjubileums hadde MaiJazz koplet publikumsfavoritten Gregory Porter med SSO, en kopling som lørdag kveld endte med to stående ovasjoner fra et fullsatt Stavanger Konserthus og forhåpentligvis 360 graders smilemunn hos MaiJazz’ økonomiansvarlige. Å høre Gregory Porter er og blir en stor vokalopplevelse, og i den akustisk praktfulle Fartein Valen-salen fikk vi ham i pose og sekk: «Nat King Cole & Me»-crooneren med fullt orkester pluss eget band, og innimellom den røffere gospel/blues/r&b-Gregory med høyst kompetent tonefølge fra sitt eget jazzband, og med SSO som engasjerte lyttere. Sanger som Nat King Cole i sin tid gjorde kjent og sanger som en alltid Nat King Cole-inspirert Porter selv har skrevet avløste hverandre, og med litt jovial verbal veiledning fra Porter mellom låtene, gikk det godt an å følge den røde tråden fra «Mona Lisa» via «Nature Boy», «L-O-V-E», «Miss Otis Regrets», «When Love Was King» og «Smile» til clap-your-hands-and-sing-ekstranummeret «Liquid Spirit».
Saken fortsetter under bildet.
SYMFONISK: Stavanger Symfoniorkester, Gregory Porter og Vince Mendoza. Foto: Terje Mosnes
Passe søtt
Fenomenet «populærmusikk med strykere» har med rette et noe frynsete omdømme, overmettet av musikalsk sakkarin som det ofte er. Vince Mendoza, som har arrangert albumet «Nat King Cole & Me» og som lørdag dirigerte SSO, er en av disse arrangørene som jobber med mindre sukkerbruk og litt mer kreativ harmonisk motstand i uttrykket, selv om også han kan sine Hollywood/showbiz-tricks, og Porters varme baryton omgitt av SSOs skiftende klangskyer, ble en servering på (stort sett) behagelig avstand fra det oversøtede. Noen ganger druknet riktig nok Porters tekstformidling i orkestertrøkket, men jevnt over var lydbildene godt balansert, både i orkesterlåtene og bandlåtene. Ta også med at tenorsaksofonisten Tivon Pennicott sto for noen stilsikre kor i begge sammenhenger og på den måten bidro til en vesentlig øking av «jazzgehalten» i en konsert som føyde seg pent inn i rekka av vellykkede MaiJazz/SSO-prosjekter.
Saken fortsetter under bildet.
SOLID EGENART: Geir Sundstøl, Nils Petter Molvær, Jo Berger Myhre og Erland Dahlen. Foto: Terje Mosnes
Sterkt Molvær-band
En motsats til «engangskonserter» i det store formatet er konserter med etablerte, godt samspilte band. Begge deler kan gi store eller ikke fullt så store opplevelser, men lørdagskveldens møte med Nils Petter Molvær, Geir Sundstøl, Jo Berger Myhre og Erland Dahlen på Folken ble et stjerneeksempel på hvordan grunnleggende trygghet i og eierskap til musikken gir et band enorm frihet i musiseringen. Denne Molvær-kvartetten har gjennom fire år opererer i et lydlig rom som er komplett deres eget, og Molværs trompetklanger – fra tørt og sårt til harmonisert og ekkofylt – sammen med Sundstøls ulike gitarlyder, Berger Myhres bassbølger og Dahlens uopphørlige fargelegging og driv utgjør nå en fortelling ulik alle andre, bortsett fra den som den sprang ut av på tampen av forrige årtusen: «Labyrinter»/«Khmer».
Mye er rett nok endret og justert i Molværs «music thinking & music making» siden den gang, og Sundstøls inntreden i Molvær-sfæren har tilført en kledelig dose twangs & rock’n roll. Avstanden til «tidlig Molvær» er likevel ikke større enn at en versjon av «Platonic Years» også hadde funnet veien inn i lørdagens helstøpte, tidvis begeistrende, tidvis meditative og tidvis litt for basstromme-dominerte konsert – som også var en visuelt vakker, røykfylt og rødt/blått-skiftende affære.
Saken fortsetter under bildet.
HØYLOFTET: Håkon Kornstad Tenor Battle i overveldende omgivelser. Foto: Terje Mosnes
For stort rom
To søndagskonserter inngikk også i spesialkonsert/fast band-mønsteret. Håkon Kornstads Tenor Battle opererte i sitt nå velkjente repertoar, med «Tårnarien» fra Puccinis «Tosca» som godt integrert nykommer, mens kvartetten Arild Andersen, Frode Alnæs og Tommy Smith, pluss Thomas Strønen som innhopper for en ryggplaget Audun Kleive, var spesialinnkalt i kraft av sin deltakelse på den aller første MaiJazz i 1989.
Konserten med Tenor Battle – Kornstad, sang, tenorsax, flutonett; Sigbjørn Apeland, harmonium; Lars Henrik Johansen, cembalo, Per Zanussi, kontrabass; Øyvind Skarbø, trommer – var satt opp i St. Petri Kirke, og tross fin akustikk (og fin lydproduksjon) var ikke det digre og dagslysdominerte kirkerommet en god partner for kommunikasjonen scene – sal. I likhet med Molvær-bandet gjorde også dette bandet fabelaktig flotte ting i sitt genuint originale uttrykk, men der jeg har opplevd Tenor Battle «tenne» mindre lokaler med nesten skremmende kraft, forble Petri-konserten en mer pyntelig affære. Ikke før under den avsluttende stående applausen gikk musikere, musikk og publikum opp i en høyere enhet, og selv da snek det seg inn en tanke om at egentlig hadde både Kornstad & co og publikum fortjent et mer befordrende lokale til dette unike møtet med operaens melodiprakt.
Saken fortsetter under bildet.
29 ÅR ETTER: Frode Alnæs, Tommy Smith, Thomas Strønen og Arild Andersen tro til igjen. Foto: Terje Mosnes
Stor moro
Til gjengjeld kom den glade, utadvendte energien fullt til sin rett da kvartetten Andersen/Alnæs/Smith/Strønen inviterte til fest på Folken. Låter av de tre førstnevnte favnet spekteret fra intrikat jazz via ørkenrace til råbarket rock, reggae og r&b, og om poprock-Alnæs viste at han fortsatt også er en jazzimprovisator å regne med, informerte Smith og Andersen med all ønskelig tydelighet og slående kort responstid om at de ikke er fremmede for å sprekke opp i pur rockeband- eller soulfunkmodus dersom en gjøgleglad vidundergitarist skulle by opp. Hylende tenorsax, buldrende bass og gitarhelt i motlys – boys will be boys, og med vikar Strønen til de grader med på notene – både de andres og hans egne – ble denne «engangskonserten» faktisk en jubileumsmarkering som ikke bare fanget fortida, men også erobret øyeblikket og ga et visst håp for…om ikke framtida, så iallfall tida fram til neste lønningsdag.
Terje Mosnes (tekst/foto)
GITARHELT: Frode Alnæs på Folken. Foto: Terje Mosnes
