Den hemmelighetsfulle Øya

Av Audun Vinger

«Det har vært fantastisk. Men nå er det snart over, da». Sund-studenten som svært raust og galant hentet meg på flyplassen for å ta meg til Straumen på Inderøya fredag morgen for årets utgave av festivalen Soddjazz, la ut om the facts of life. Det å være på folkehøgskole, spesielt når man blir tvunget til å lage musikk sammen og bli skikkelig godt kjent, er nok en livsomveltende opplevelse  – men selv for unge mennesker går et år ganske fort. Og vi er i ferd med å nærme oss sommeren allerede. Heldigvis har noen mulighet til å fordype seg ett år til – og det var nettopp det min nye kamerat skulle gjøre. Han fortalte kort om hvordan undervisningen forløp og hva slags filosofi det er der med mye klappetrening, spilling og leik. Jeg var selv vitne til den imponerende  konserten med bandet Sunderknust på Victoria i Oslo i vinter, og fikk høre mye om hvordan turneen de selv måtte fikse alt med, hadde forløpt. Spesielt bra var historien fra Larvik med veldig liten scene, så liten at de tre trommeslagerne stort sett måtte dele trommesettet mellom seg. Han kunne fortelle at den første plata han eide og spilte hele tiden var av norske Montée – men nå hørte vi på en samleplate med deLillos der han kunne teksten på alle låtene, og da han ville snakke om Toto følte jeg at jeg endelig kunne gi av min spesialkompetanse på skarp pop-rock. Ellers snakket vi om tenorsax og improvisasjon.
Han vrengte opp foran Internettkafé – som i virkeligheten er det ytterst kvalitetsbevisste Marens Bakeri, der jeg spiste en lekker open faced kyllingsandwich og tok en lokal eplejuice og ventet på at mitt husly skulle bli klart. Samtidig kunne jeg beundre kafégjestene, flere av dem var iført en kleskoloritt slående lik veggen med nystøpte stearinlys man kunne handle i butikken i samme lokale. Jeg leste litt i min medbrakte roman, den ferske Tragedie under drivende skyer av min favoritt Rune Christiansen, og følte meg riktig så bra. Jeg overhørte at stearinlysmakeren fortalte at hun selvfølgelig skulle på Soddjazz senere på kvelden.

Da jeg senere ankom hovedvenuen på Kulturhuset som også huser VGS, ble jeg umiddelbart møtt av Sund-elev Runar som jeg møtte året før da han var Heimdal-russ, samt Sund-rektor Astrid Moen. Eneste skår i gleden var at utstyret til Amalie Holt Kleive ikke hadde kommet med flyet hennes – men det var fortsatt håp. Om de var heldige kom det med neste fly, de sendte en elev ut dit i tilfelle.

Vandring med Selma Edwards Granly og Sund-elever. Foto: Theodor Granheim Rossing/Soddjazz

Dagen før hadde jeg gått glipp av festivalens jubileumskonsert med Inderøy Storband og Roy Waade, kraftpakka Emil Storløkkens PHØNIX, og det jeg trodde var en vandring med cello superstar Selma Edwards Granly (som jeg så her for noen år siden da hun var med i ungdomsstorbandet). Men det var snarere slik at hun var voksen leder/gjesteartist med et band med Sund-elever under navnet Vandring. Leit å gå glipp av, men på den annen side er det alltid noe mer å se fram til – fra henne og utallige andre.

Jonas Cambien Maca Conu. Foto: Helena Blankers Voldseth/Soddjazz

Første konsert fredag var med Jonas Cambiens Maca Conu, som jeg har sett før, og digget albumet som kom på Clean Feed forleden år. Jeg ble først sittende og beundre det røde gamle Ace Tone-orgelet som jeg forbinder med amerikanske garasjerockband fra midtvesten på sekstitallet samt noe mer eksotisk musikk. Lars Horntveth kunne bidra med mye bakgrunnsinfo og sa at det var et av de første instrumentene japanske Roland utviklet. Og i likhet med mye annen teknologi, inkludert andre produkter fra Roland, kom det stor innovasjon ut av menneskers feilaktige bruk av den – annerledes enn hva produsentene hadde intendert. Lyden av det, slik Cambien benyttet det, ga meg assosiasjoner til varme torg i fjerne strøk, Etiopisk funk og Sun Ra. Den danske alt-saksofonisten Amalie Dahl var vikar for den danske alt-saksofonisten Signe Emmeluth som vant Spellemannprisen i jazz dagen før. Muntrasjonsrådet Guro Kvåle på trombone er nå blitt fast medlem. Favoritt-trommis Andreas Wildhagen kunne til stadighet smile til sitt lille barn som sto forundret foran scenen og så på ham. Koselig. Cambiens låter er fascinerende – ganske knotty komposisjoner som løser seg opp og fester seg igjen – mer karakteristiske drivende rytmer som går som et urverk av tre,  og noen ganger faller ut i ekstatisk melodiøsitet.

Jeg kjappet meg inn på skolekjøkkenet for en utsøkt servering sodd der alle ingredienser selvfølgelig var forberedt hver for seg. Mat for hverdagshelter! Og best med noen glass iskaldt vann til. Andre drikker kan man ta senere.

Obligatorisk Sodd-måltid. Foto: Audun Vinger 

Alt håret bassist Ingebrigt Håker Flaten i foregående band manglet, tok Sverre Sæbø igjen til gagns da han holdt sin konsert med egen kvintett. Under noen av soloene var det som om hans omfattende røde manke totalt fortærte kontrabassen hans – eventuelt en hommage til Vampyr av Munch. Alt-saksofonist Heidi Kvelvane stilte barbent, tett i tett med Aksel Røed, en av landets store tenorister for tiden. Disse to er skinnende stjerner i min bok, og er alltid verd å høre.

Sverre Sæbø Quintet. Foto: Theodor Granheim Rossing/Soddjazz

Den velkledde og kortklipte trompetisten Andreas H. Hatzikiriakidis imponerte med god teknikk. Under et langt og frekt brekk av Amund Nordstrøm kunne jeg observere de tre trommestudentene på Sund i ekstatisk omfavnelse — dette digga de. Albumet If, however, you have not lost your self control  ble sluppet samme dag på det nye labelet Sauajazz. Proppfullt av godt samspill, Sæbøs hyppige spionjazzbass, og enkelte partier der det var umulig å ikke tenke på Atomic. Dette er et ferskt band som mange jazzfans vil ha glede av å se, og jeg overhører mange menn som skryter av konserten etterpå. I publikum i dag var det som i fjor – en haug av unge nusselige studenter, og lokale sølvpelser og pensjonerte kulturmennesker i fornuftige klær. Sånn er det vel i jazzen overalt, hele tiden. Hvor fanden bliver alle fra 35 til 55? Idioter. Går de rundt og er «voksne» med pulsklokke og podkast uten tid til et par timer kultur? Argh.

Kjetil Mulelid Agoja. Foto: Hedda Walter Bøe/Soddjazz

Jeg traff pianist Kjetil Mulelid i gangen, og minnet ham på noe mellomsnakk fra 2022 da han sa til publikum at det føltes at flygelet i Kultursalen hadde ti ekstra tangenter. Så vidt jeg forsto på ham denne helgen var faktisk Bösendorferen der en monster-utgave som gikk til C. «This one goes to 11», svarte jeg, og gikk for å finne meg perfekt plass før selvsamme pianists konsert i storsalen. Jeg satte meg strategisk på en god stol rett bak en av festivalens faste lydmenn David Solheim. Og det ble en god opplevelse med det store prosjektet Agoja – som også kom på LP i fjor produsert av Lars Horntveth, som ga en x-faktor til sounden med sin steel gitar (og andre instrumenter). Spesielt i samkvem med saksofonist og lokal heltinne Sissel Vera Pettersen, som også hadde en lengre solo med vokal og elektronikk. Det gir et godt og nødvendig tilskudd av underlighet til den smektende musikken, som låt riktig så bra og kraftfull denne gangen. Vi sang en akkompagnert bursdagssang til Trygve Seim, som kvitterte med en hakkandes og lang sopran-solo i den ferske låten «Brainfog» – antakelig et resultat av at han i foregående låt satt og måpte av Mathias Eicks vakre trompetsolo i «And now». En fin opplevelse, og jeg så på det som et verdig tidspunkt for retrett før jeg kom på at det var en nattkonsert også  – for ungdommen.
Jeg fikk korreks av rektor Moen fordi jeg hadde funnet meg en stol og satt meg ved siden av lydmann Jørgen Brennhovd bakerst. Dette var stående publikum only – opp og dans! Hun stilte seg demonstrativt foran scenen sammen med studenten som er lillebroren til Tarald «Slap Happy» Kongshaug.

Amalie Holt Kleive. Foto: Hedda Walter Bøe/Soddjazz

Det var den særegne singer/songwriteren Amalie Holt Kleive, som sysler med elektronisk pop med vid utsikt, som har teamet opp med den råkjekke ulven Elias Tafjord på trommer og mer elektronikk i duoformat. En av de beste rytme-shredderne i pop i dag. Dette ga langt mer punch til de fine låtene hennes, «fy faen, ass» som hun sa da hun introduserte ham, samtidig som det emosjonelle og sårbare ble beholdt. Et øyeblikk var vi også over i live remix/Punkt-land. Tidvis føltes det som å være på en heftig kveld på Landmark i Bergen. Det var dans i publikum, men størst inntrykk gjorde den sitrende låten «Salme Y», som var en coverlåt skrevet av Amalies mor Lina Holt. Rystende er ordet – og som alltid er det underlig å tenke på hvilke artister som blir kjente, når store låtskrivere som  dette er ukjent for de fleste.

***

Lørdag
På grunn av et årsmøte i Norske Kvinners Sanitetsforening avdeling Nord-Trøndelag var det press på hotellkapasiteten i bygda, så jeg fant alternativ boløsning i en toppleilighet i sentrum med strålende utsikt og en personlig historie inkludert. For å skrive disse ordene tok jeg med min notisbok innkjøpt på Nille filial Straumen og søkte mot Marens internettbakeri, bare for å bli møtt av 20 representanter for Skogn sykkelklubb rett foran meg i køen. Jeg sto og beundret tilbudet på Kaffelars – gratis påfyll inkludert i prisen, og så et sinnrikt system for de påfølgende koppene. Det drikkes kaffe her, ingen tvil.

Peder Overvik Stuberg med MUST – Midtnorsk Ungdomsstorband. Foto: Helena Blankers Voldseth/Soddjazz

På kort varsel tok tidligere sjef Sverre Sæbø, Hermann Hestbek og Peder Overvik Stuberg styring på årets festival – og vi fikk mulighet til å komme nærme Peders hode da gitaristen var voksenleder for MUST – Midtnorsk Ungdomsstorband, med musikere fra landsdelen på Videregående skole-nivå og enkelte Sund-elever. Peders løse, tidvis «eksperimentelle» låter som ga rom for soloer fra bandmedlemmene var inspirert av trøndersk topografi og Tarjei Vesaas – sistnevnte i en nydelig vokal-låt med Nora Christine Burns Lykkås, som også fikk bryne seg på den søte standardlåten «Too Young To Go Steady». Saksofonist og Now’s The Time-leser Jørund Solli Os har vokst siden i fjor, og kunne fortelle at det ble Sund på ham neste år. Håpet lever.

Skulpturparken ved Nils Aas Kunstverksted. Foto: Audun Vinger

Så var det bare å gå gjennom den vakre skulpturparken og komme seg til Nils Aas Kunstverksted, der det skulle være to fristende konserter på rappen. Dette er et av de fineste mindre kunstsentrene i landet, ikke bare pga Aas’ allsidige kunstnerskap og den lekre presentasjonen av det, ofte i kontrast med samtidskunstnere, men også for rommet i seg selv. Det er også en ypperlig venue for akustisk musikk, det er som om alt treverket rundt om virker forsterkende. Først var det den frapperende duoen mellom de to rebellene Helga Myhr (hardingfele) og Tanja Orning (cello), som jeg har sett live og skrevet liner notes for tidligere. Dette var hardcore: en time pluss ekstranummer med improvisert strengegniss foran et representativt publikum (inkludert to andre stjerne-cellister) og lokale boomers. Naboen ved siden av meg luntet ut for å ta seg en strekk på sofaen etter 45 minutter, mens andre satt på tå hev underveis. Noen lukket øyene og nøt. Noen ganger ga samspillet deres meg assosiasjoner til Aas’ mesterverk av en vedstabel som er plassert midt i lokalet. De satt der og saget og spikket, det ble liggende igjen flis og spon etter dem da de var ferdige. Helga sang litt og Tanja dro i strengene så vi ble dyttet i balansenerven. Herlig.

Helga Myhr og Tanja Orning. Foto: Audun Vinger 

Etter tyve minutters pustepause, som jeg brukte på å lese noen flere kapitler av Rune Christiansens glimrende roman, var det klart for en annen dynamisk duo: Frode Haltli på akkordeon og Trygve Seim på saksofoner. Også disse begynte med pust og pes gjennom instrumentene. Her måtte det settes ut mange ekstra stoler, noen la seg også rett ut på tregulvet for å kjenne tonene gjennom kroppen. Tidligere i år hørte jeg Haltli i duo med Audun Kleive, det var magisk og morsomt –  mens denne andre perfekte duoen mest av alt resultater i fullkomment vakker og behersket musikk, om enn med melodiske innfall og tonale reiser rundt globusen. Det var som om alle melodiene Orning & Myhr unnlot å spille timen før nå bare flommet gjennom rommet og konsertene beriket på den måten hverandre. Seims totalt episke saxtone kler det mer nakne soundet utrolig godt og fikk det til å svulme i halsen – men de fikk også plass til en real «banger» da de sneiet innom Haltlis Avant Folk-hit «Doggerland».

Etter en liten metaforisk ladepause var det å traske opp forbi kulturlandskapet til hovedarenaen igjen. Jeg hadde rukket å lese panegyriske omtaler av gårsdagens Oslo-konsert fra den nye kvartetten bestående av Maciej Obara (alt-s), Jonas Kullhammar (ten-s), Ole Morten Vågan (bass og bs mellomsnakk) og Håkon Mjåset Johansen på snappy ultrajazz-trommer. Men jeg hadde ikke trengt det: det er besetning av typen «detta veit jeg blir bra» – perfekt lineup av musikere med jazzhistorien i kroppen, fandenivoldske soloer og lattermildt mellomsnakk – og med herlig materiale. Fire bestevenner. Også nå var det stående publikum, noe jeg egentlig hater på jazzgig – men det var mange unge sneakers som gjorde opp for geriatrisk avdeling som dannet en diskret stol-halvmåne bakerst. Noen av studentene forsøkte seg også på litt jazzdans. Bandet var noen dager tidligere i Atlantis studio for å lage debutalbumet. Kullhammar innledet på fløyte i Obaras åpningslåt – og det var i det hele tatt mange referanser til hverandres sound, opphav og inspirasjonskilder. «Alkis» handlet ifølge Vågan både om å være foill, om å kunne benytte «all keys», samt at det var et nikk til Keith Jarretts ildfulle syttitall. Den polske altsaksofonisten ble origin story for en tolkning av Tomas Stankos «So Nice». Vågan fikk ikke mye anerkjennende nikking fra studentene da han bemerket at låten var fra et album som paradoksalt nok hadde Anders Jormin på bass og Tony Oxley på trommer. Men de er vel ikke av generasjonen som sluker informasjon på baksiden av kostbare LP-plater. Kullhammar hadde en lang tale om sodd og om sin helt Juhani Aaltonen, Mjåset mente han ikke hadde skrevet en låt i sitt liv, men gjorde opp for det med vidunderlig spill. Dette var materiale som klang godt sammen, med god energi og kraft, men uten at dét heller var poenget – her var flere temperaturer og takter. Man ser konturene av et viktig bann. Pussig nok ble Bobbysocks nevnt, akkurat som Sverre Sæbø gjorde samme sted samme tid dagen før.

I hovedsalen, som i fjor, var det Marianna Sangita som ledet mikrofonen sammen med et stadig mer egalitært Trondheim Jazzorkester i verket Spiti/Hjem – som virkelig har vokst og blitt et felleseie siden premieren i Molde for noen år side. Det store orkesteret inneholder musikere fra de fleste himmelretninger. «Dette handle itj om mæ», som hun umiddelbart sa i mikrofonen, alle var like viktige for helheten, om enn megahiten «Trouble», der hun sang som den sangstjernen hun er og burde være, var avledet av tidstypiske tanker om egen ADHD-diagnose. Musikken er ofte gripende og går i flere retninger, men Mariannas mellomsnakk holder oss hele tiden underholdt – hun er den perfekte frontfigur. Som da hun forteller om sitt perkusjonsinstrument, som ser ut som et lite LP-bokssett, som er vant til fuktigere spansk klima og må vannes med vann. «Det lukter geit på scena!» Det var for mange musikere til å nevne alle her, men Sanskriti Shrestha hadde en kul tablas-solo, Mariannas mentor Efrén López Sanz på oud fikk noen ville lyder ut av et elektrisk instrument, og det var et totalt svimlende vokaltrio-øyeblikk med Ina Sagstuen, Sissel Vera Pettersen og Marianna. Nydelig var det.

Også de eldre ble med på dansen. Foto: Audun Vinger

Klokken begynte å bli mange, men fest-jam og konsert i foajeen måtte til. Keyboardist Dele Sosimi, som i en årrekke spilte sammen med Fela Kuti, hadde hatt workshop i Afrobeat med studenter ved jazzlinja på NTNU i Trondheim noen dager, og de var helt riktig meget ivrige på å få komme i gang å spille noe av den mest livgivende musikken som finnes. Mange fine fjes, deriblant cello superstar Selma for anledningen på elbass, og også mange nye. Selvfølgelig startet Sund-rektoren også her dansegulvet etter cirka tre minutter med adlydende studenter. Men under megahiten «Zombie» kom også alle de lokale sølvpelsene ut på gulvet. Om bevilgende myndigheter som har signalisert trekk i støtte til kulturelle formål på Inderøya hadde bevitnet dette, hadde de ombestemt seg i skam. Ja, det foregår talentutvikling for hele landet her, men aktiviteten er også essensiell for innbyggernes livskvalitet. Det er en av grunnene til at kultur finnes, og denne nysgjerrige varmen er en av årsakene til at Soddjazz er blant høydepunktene i festivalåret.