Moldejazz - 17. & 18. juli 2020

Del 3: Ingenting varer evig, eller?

Moldejazz har vist at de har kompetansen og erfaringen til å gjennomføre en suksessfestival selv i annerledesåret 2020. Det lover godt for fremtiden at denne gamle hunden fortsatt kan lære seg et nytt triks eller to.

Av Susanne Lohne Iversen

Moderbønnen
Når Moldejazz-uka nærmet seg slutten presenterte Trondheim Voices og TrondheimSolistene verket A World of Daughters i Molde domkirke, sammen med komponist og musiker Jon Balke.

Det improviserende vokalensemblet Trondheim Voices er blitt berømte for sin evne til på en og samme tid opptre som en fullstendig enhet og improvisere individuelt i en lang rekke uttrykk og stiler. Under denne konserten hadde alle sangerne en egen liten trådløs stemme-manipulator hengende rundt halsen, en “maccatrol” laget av lyddesigner Asle Karstad. Dermed kunne de selv livemanipulere egne stemmer som en del av verket.


Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Og musikken var definitivt preget av blandingen av stort akustisk ensemble og elektronikk. Jon Balkes produksjoner, stemmer og strykere fløt over i hverandre på fengslende og magisk vis, og selv om de selvstendige prestasjonene av både strykere og sangere, der kunstnerisk leder Sissel Vera Pettersen særlig skilte seg ut, er voldsomt flotte, er det den store helheten som er showets stjerne. Dette er i stor grad komponert samtidsmusikk, og vokal- og strykearrangementene er nydelig skrevet. Det er noe grunnleggende naturlig ved dem, som om moder jords egen røst meldte seg i det florlette, insisterende og vakre, noen ganger harde og brutale.

Diktet verket baserer seg på er skrevet av den amerikanske poeten Yusef Komunyakaa. Balke har også tidligere tatt utgangspunkt i Komunyakaas tekster, i verket On Anodyne, som i en remikset utgave ble inkludert i denne konsertens første del. Anodyne betyr smertestillende, og selv om poeten selv har hatt et liv delvis preget av sykdom og tragedie, tar verket her form som en mer universell form for smertelindring, der våren vi har vært gjennom, med kamp mot både diskriminering og et samfunns- og livstruende virus har vært helt definerende. On Anodyne ble første gang presentert rett etter terroren i 2011, og det sitter nok også sterkt i minnet for mange.


Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

A World Of Daughters sentrerer seg rundt menneskehetens opprinnelse og forteller noe om å ha historien vår i bakhodet mens vi rydder opp i feilene generasjonene før oss har gjort. Lucy, eller Dinknesh, oldtidskvinnen vi hyller beinrestene etter, er vår alles mor. Og menneskeheten har selv ansvar for å ta vare på den jordkloden vi har oppstått fra. Sammen med avslutningsverket Talk to the Talking Drums, som effektivt spiller på de store naturkatastrofene som følger av menneskeskapte klimaendringer, ble dette en musikkopplevelse som satte seg hardt i brystet, som ble med ut av Molde Domkirke og kommer til å sitte i lenge.

Moderbrølet
Hedvig Mollestads bestillingsverk Maternity Beat ble påbegynt allerede i 2017 da det ikke vant JazZtipendiatet, men festivalsjef Hans-Olav Sollli hadde allerede sett for seg at dette kunne være noe å presentere på jubileumsfestivalen. Godt valg! Tematikken var igjen moderskapet, men denne gangen med fokuset rettet mot opplevelsen av å komme fra en mor, som igjen representerer den gjensidige omsorgen vi er helt avhengig av at vi viser hverandre her i menneskeheten.


Foto: Petter Sele/Moldejazz

Denne utgaven av Trondheim Jazzorkester var en utrolig spennende sammensetning av yngre og mer erfarne musikere. Blant de sistnevnte var Ståle Storløkken som ved tangentene dro soundet mot Elephant9 sammen med trommis Torstein Lofthus, også her suggererende, intens, alltid drivende i sine progrytmer.
I tro TJO-ånd er det ikke bare instrumentalistene, men også den store bredden av dem som skaper de orkestrale lydbildene som gjerne blir sentrale i disse verkene. Mer er mer noen ganger, og dette er ikke noe unntak. Med Trine Knutsen på fløyter og Adrian Løseth Waade på fiolin trigger lydbildet noen ekstra nervesignaler hos de tilhørende. Sangerne Mai Elise Solberg og Ingebjørg Loe Bjørnstad tilførte mange interessante elementer og tekst som er sentrale for at musikken følger tematikken. De skaper også noen morsomme øyeblikk, for eksempel når deres improvisasjon over temaet «mamma» sender tankene mot mennesket på et av sine mer primale stadier: masete treåring.


Susana Santos Silva. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Blåserekka er også full av fantastiske musikere, med Petter Kraft på saksofoner og gitar, Martin Myhre Olsen på saksofon og portugisiske Susana Santos Silva på trompet. Alle leverte digge soloer og utgjorde bandets tak og vegger når de unisont og polyfont bygget opp under Mollestads riff. Et av konsertens høydepunkter er en massiv låt med doble trommesett, det andre med Ingvald Vassbø, som kulminerer med bassist Georgia Wartell Collins som midtpunkt i en flom av rødt lys, der intensiteten i låten imploderer i en fritt improvisert banger av en solo. For øvrig var lys- og videoinstallasjonene et sentralt element i seg selv, med blant annet ny-unnfangede menneskefoster svevende over en stjernehimmel og live-projisering av de spillende musikerne.

Denne konserten representerte Mollestad som komponist og bandleder, var et brøl av en konsert og et nytt høydepunkt under årets festival.

Tre venner som spiller improvisert
Anja Lauvdal, Hans Hulbækmo og Fredrik Luhr Dietrichson utgjør trioen Moskus, som har spilt sammen siden starten av 2010-tallet og dermed nærmer seg sitt tiårsjubileum.
Ofte går improvisasjonskonserter for seg slik at bandet har planlagt noen møtepunkter i løpet av konserten, og at når de kommer dit og for eksempel samles i en felles melodi, puster publikum letta ut. Slike klisjeer styrer Moskus langt unna.
Med stadig nye ideer som beveger seg flyktig mellom musikerne og kommuniseres gjennom et blikk, smil eller nikk før den endrer retning nærmer de seg av og til hverandre. Men aldri helt – som to (eller tre) magneter som presses mot hverandre med feil ende er det et spenningsrom imellom som gjør at man hele tiden sitter i helspenn, venter på neste idé og lar oppmerksomheten gli mellom musikerne, følge med på et samspill her, en motvekt der, en ny idé som farer gjennom lufta.
Oppsettet var også såre enkelt og inkluderte i tillegg til bassen, pianoet og trommene noen blokkfløyter og en lydboks traktert av Hulbækmo, og en liten synth. Pianotrioen lever definitivt enda, og den synes omtrent grenseløs.

Til neste år og forbi
Moldejazz 2020 ble uten tvil en megasuksess. I tillegg til å selge ut nesten alt av billetter ble det også solgt rundt 1500 billetter til streaming av de ti konsertene der dette var mulig, og i følge festivalsjef Solli til 44 land bare under Ane Brun-konserten.

Smittevernreglene har i stor grad tatt bort mye av folkefesten, og utenforstående har nok knapt nok merket festivalen i byen i år. Men det er jo, som forsker og musikkjournalist Johan Hauknes nevnte under siste dag av årets festivalakademi, sjeldent antall publikummere eller hvor tett de sitter som avgjør hvor god opplevelsen blir for de oppmøtte. Selv om applausen i noen tilfeller har føltes spinkel, og lokalene noen ganger har vært litt kalde når det er en meter til nærmeste sidemann, har konsertopplevelsene vært intime, publikumskulturen vært god og rølpingen nede på et minimumsnivå.

Neste år er det faktisk 60-årsjubileum på ekte, og Ellen Andrea Wang har fått æren av å være Artist in Residence. Det kan vi glede oss til, og kanskje håpe på et «Gurls XL Unit», møter med Wangs internasjonale venner som f.eks. Manu Katché og Marilyn Mazur eller en Pixel-reunion, i tillegg til Charlie Haden-tributen Closeness som allerede er annonsert. Programmet blir nok uansett spektakulært!

Moldejazz har vist at de har kompetansen og erfaringen til å gjennomføre en suksessfestival selv i annerledesåret 2020, og det lover godt for fremtiden at denne gamle hunden fortsatt kan lære seg et nytt triks eller to.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Når bassklarinettene blir lange

Kristine Tjøgersen vinner Arne Nordheims komponistpris, Christian Winther tenker nytt og høyt om plateutgivelser, Oddrun Lilja om inspirasjonene bak høstens mest bejublede skive, Pål Strangefruit Nyhus snakker om Nils Petter Molvær mens vi hører på ny musikk og minnes en av jazzens største kranglefanter.

Nyhet

Nils Petter Molvær runder 60 på scenen

18. september fyller Nils Petter Molvær 60 år. Går alt som planlagt, kommer han til å tilbringe mye av både bursdagen og dagen derpå på Nasjonal jazzscene Victoria.

Meld deg på vårt nyhetsbrev