Midt i uka har årets utgave av festivalen fulgt opp med pop, flere historier fra gamledager og et prosjekt å bli slått i bakken av.
Av Susanne Lohne Iversen
Neondrømmer
Natalie Sandtorvs prosjekt Neon Ion har jazzalibi gjennom utdanningen hennes, plateselskapet Jazzland Recordings og bandet, som består utelukkende av jazzmusikere. Men dette er strømlinjeformet EDM-pop som ikke bør pakkes inn som noe annet.
Sandtorv har utviklet seg i en mer pop-estetisk retning siden Freedom Nation-albumet fra 2017, og har nå gått hele veien. Fra start til slutt på konserten i Teateret Vårt onsdag, fikk publikum formidlet en rekke lærebok-poplåter som vitterlig fenger, men ikke på den spennende måten.
Henrik Lødøen sitter bak trommene i Sandtorvs band, og det er til tider frustrerende å se en så sterk jazztrommis spille beats som høres ut som de oppsto på en datamaskin. Men det groover likevel, og med Ole Mofjell på perkusjon er det en bunnsolid rytmeseksjon.
Martin Vinje spiller piano og synther og man kan kjenne igjen flere av grepene han også gjorde som bandleder for Sigrid, med spretne linjer og fengende riff som drar låtene fremover. Han er en god arrangør, og også her ser det ut som han holder i trådene og fungerer som referansepunkt for resten av bandet som alltid er tight, ikke gjør en eneste feil og der alt virker planlagt og tilrettelagt.
Natalie Sandtorv. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz
Natalie Sandtorv er en kjempesterk sanger og låtskriver, og stemmen hennes har utrolig flotte karakterer, selv om den her pakkes inn i flere lag med klang. Og selv om jeg savnet litt av det eksperimentelle og grenseflyttende i dette prosjektet, er det absolutt fengende og dansbar pop som kan treffe et stort segment og få mange lyttere. Høydepunktet for min del blir ekstranummeret Orbit, en kontemplativ låt i duo med Vinje som sender tankene i retning kjærlighetssorg.
Karins Fjerdesymfoni
Det var en litt preget Karin Krog som entret Moldejazz-scenen torsdag, og det er kanskje ikke rart – fire konserter og en lang rekke intervjuer og andre aktiviteter må åpenbart ta på for en som nærmer seg midten av 80-årene.
Tea With Thelonius hadde en hjemmekoselig vibb over seg, med John Surman og Karin Krog som fortellende hovedpersoner. John Surman, som også er Krogs samboer, er en britisk saksofonist og komponist som har gitt ut 35 plater under eget navn og mange flere i samarbeid med andre.
Karin Krog og John Surman. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz
Karin Krog møtte Thelonius Monk etter hans konsert i Oslo i april 1966, og slik hun fortalte det sa hun “Good concert, Mr. Monk”, før han svarte “Do you think so?”, og det var enden på den relasjonen. Musikalsk har den imidlertid fortsatt videre i mange år, og på denne konserten ble det spilt låter fra Monks lange og relativt kronglete karriere, med tilhørende historier og anekdoter.
Vi fikk servert klassikere som “Round Midnight” og “Ruby, My Dear”, blandet med mer ukjente sanger som kunne fortelle noe om Monks liv og virke. Særlig fint er fokuset på hvordan Monk i store deler av karrieren sin måtte streve for å tjene til livets opphold, noe som blir ekstra sterkt i lys av vårens betimelige bevegelse mot rasisme og diskriminering.
Krog er som vanlig sjarmerende og strålende, og formidler låtene slik de skal, med fokus på løp og hopp og elegant frasering. Det øvrige bandet er derimot seriøse og konsentrert notelesende, noe som senker energinivået betraktelig. På denne typen konsert er jo formidling alt, og Karin har en ting eller to å lære bandet sitt her.
Man kan spørre seg om det travle artist in residence-konseptet passer for en artist som har holdt på i snart 70 år. Men Karin Krog har en enorm katalog musikk bak seg, og er i tillegg en representant for en epoke i norsk jazz og populærmusikk som vi godt kan bli minnet på. Og når hun drar til og man hører storheten i musikeren Krog, er det også en voldsomt flott opplevelse.
Alt starter med én
Ane Brun er kanskje den største artisten med hjemby Molde, og det var åpenbart rørende for henne å entre scena for å spille det som blir hennes eneste sommerkonsert i dette annerledesåret.
Ane Brun og Marte Eberson. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz
Det er ikke uten grunn at hun har blitt så stor, for Ane Brun er en enorm sanger, musiker og låtskriver. Ikke minst har hun blitt berømt for sine utrolig vakre cover-låter og samarbeid med musikere som Sivert Høyem, og denne konserten bar også med seg noen veldig fine samarbeid, med Marte Eberson på tangenter, elektronikk og vokal, og Ola Kvernberg som hemmelig gjest på fiolin.
Marte Eberson er et perfekt følge for en nedtonet versjon av Ane Brun. De to utgjør en hypnotisk duo, og lydbildet er sparsommelig, men utrolig smakfullt og lekkert, og med høyt spenningsnivå hele veien gjennom. Det er magisk når også Brun selv setter seg ved flygelet og vi dermed får en duoversjon av kampsangen One som jeg allerede lengter etter å få høre innspilt. Og når Ola Kvernberg kommer på scenen høynes nivået enda noen hakk, frem til klimakset som må være historiens vakreste versjon av en av historiens vakreste låter: Du gråter så store tåra.
Ellers var det litt rusk i kulissene, det var noe med lyden som skurret noen ganger, og det må betraktes som en nybegynnerfeil når man relativt tydelig hører gitarstemmeren i arbeid bak scena under de mer stillferdige partiene av låtene. Uansett var konserten en maktdemonstrasjon av en av den norske populærmusikkens virkelige storheter.
Åpenbaringen Ratkje/Westerhus
Konserten med Maja Ratkje og Stian Westerhus var en overveldende opplevelse av skjønnhet. Disse musikerne forbindes gjerne med elektronikk og musikk som er kul på den ubehagelige måten. Dette var den totale motsetningen, med bare stemmer, trøorgel og akustiske gitarer, og så inderlig vakkert at det kjentes i brystkassa.
Maja S. K. Ratkje. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz
Ratkje har skrevet musikk for Den Norske Opera og Ballett sin oppsetning av Sult, og noe av musikken herfra ble fremført torsdag kveld. I tillegg kom flere låter basert på tekstmateriale av Shakespeare, sanger med en estetikk et sted midt i landskapet mellom Tom Waits på sitt mest buldrete og Fleet Foxes, bare med ekstra lag av Ratkje og Westerhus’ briljanse når det kommer til eksperimentell instrumentering og stemmebruk.
Westerhus har en enorm stemme, sjelfull og dyp og veldig følelsesladet. Han har noe Bowie-esque over seg, og måten han formidler på gjør at alle øyne i rommet var limt på ham store deler av tiden. Og Ratkje er jo også utdannet sanger, og vet å bruke stemmen på måter som trenger seg inn i hjernen på den gode måten.
Stian Westerhus og Maja S. K. Ratkje. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz
Trøorgelet var mikket opp sånn at alle bi-lydene det lager ble utnyttet til sitt fulle potensiale, og opptrådte dermed som rytmeinstrument i tillegg til akkordinstrument. I tillegg trakterte Ratkje fiolinen og noen perkusjonsinstrumenter, og dermed kunne de to musikerne fremføre arrangementer som lød gigantiske uten at de egentlig var det.
Tekstene de har valgt ut er også helt nydelige, med utdrag fra blant annet Othello. De er bearbeidet slik at de såreste og vakreste partiene ble fremhevet, og ble et ekstra moment i musikken som virkelig bare funka. Dette er en konsert som foreløpig utgjør festivalukas absolutte høydepunkt, og som bør høres av mange, mange flere.
Korrigering: I en tidligere versjon av denne artikkelen sto det at Maja Ratkje brukte loop-pedal. Det stemte ikke, og feilen ble derfor rettet. At det lød som om de brukte loop-pedal forteller vel bare enda mer om instrumentalistens evner.
