Del 1: The impossible festival

Av Susanne Lohne Iversen

Når Molde International Jazz Festival 2020 åpnet mandag og dermed gikk inn i sitt sekstiende år, var det tilnavnet «the impossible festival» festivalsjef Hans-Olav Solli ga årets festival. Ledelsen avgjorde i slutten av april at festivalen skulle gjennomføres tross korona, og da måtte store deler av programmet bookes om, billetter selges på nytt, nye salkart skrives og billettsalgstjenester oppdateres. Ikke overraskende har administrasjonen siden da jobbet langt utover normert arbeidstid. Ellers kunne han gledelig meddele at hele 16 av 19 (!) bandledere på dette årets festival er kvinner.

Festivalsjef Hans-Olav Solli ønsker velkommen til «the impossible festival». Foto: Petter Sele/Moldejazz

Moldejazzåpningen inneholdt ellers blant annet en rørende hyllest av festivalgründer Per Inge “Pingen” Hansen, som også fremførte en opplesning av Moldejazz-evangeliet på nydelig melodiøst vis med tradjazztoner i bakgrunnen. Videre fikk Signe Emmeluth JazZtipendiatet, og vi kan dermed glede oss til den danske saksofonisten og komponistens konsert Physicality in/Emotion sammen med det alltid fantastiske Trondheim Jazzorkester på neste års festival.

Utover det: Mye føltes annerledes med årets åpning. Trengsel og parade var byttet ut med servering og håndsprit. Og etter at Abid Raja kom med noen ord om hvor vanskelig det har vært å være kulturminister i koronatiden, kunne festivalen, trolig årets største i Norge, offisielt åpnes.

Levende legender og jazz-eksistensialisme
Arild Andersen Group holdt årets åpningskonsert mandag, med innslag av et av hans egne forbilder fra ungdomstiden, Karin Krog. Arild Andersen har holdt på siden 70-tallet, og på denne konserten ble vi servert utdrag fra den lange karrieren, med tilhørende morsomme historier fra den lange karrieren.
Konserten var i utgangspunktet i kvartettformat, med Marius Neset på saksofon, Helge Lien på piano og Håkon Mjåset Johansen på trommer. Både kommunikasjon og enkeltprestasjoner er helt i toppsjiktet i dette bandet.

Karin Krog med Arild Andersen Group. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Andersen får bassen til å synge mer enn noen andre jeg vet om, og bruker sin runde og klangsterke tone til å være melodiinstrumt i tillegg til akkompagnatør. Og bandet graviterer mot ham, han leder dem trygt gjennom både 80- og 90-tall og til nyere komposisjoner uten problemer. Andersens fingre bærer heller ikke preg av at også han har levd noen år, han er virkelig en virtuos på alle måter, og har nok mange år med konsertvirksomhet foran seg.
Når Karin Krog entrer scenen går det ærefrykt i meg. Hun spiller på sin fugle-fløyte og Arild Andersen glir inn med tonene til den Carla Bley-inspirerte låta Break of Day in Molde. Det dukker det opp en bekymra tankespire bakerst i bakhodet: Er egentlig jazzmusikere så gode lenger?
Helge Lien og Håkon Mjåseth Johansen utgjorde både bindeledd og nye lag med spenning i denne konserten, og naturkraften Marius Neset tok som vanlig tenor- og sopransaksofonen dit man egentlig tror de ikke rekker. Og bandet fikk selv Andersens små-corny wah-wah-soloer til å høres moderne ut. Det ble en magisk konsert med den absolutte eliten av norske jazzmusikere.

Lindvalls jazzorkester/svensk angst
Vi skulle ikke så veldig langt ut i festivalen før jeg kunne puste letta ut. Mandagen fulgte opp med den sedvanlige konserten med Trondheim Jazzorkester og fjorårets JazZtipendiat, som var Johan Lindvall med verket Dialoger/Monologer.

Trondheim Jazzorkester var for anledningen satt sammen av flere av medlemmene fra Lindvalls band TORG, minus bass, trompet og tuba, men med strykere og klarinetter. Verket var komposisjoner skrevet til å akkompagnere en lett angstvekkende kortfilm om to svenske venninner i Oslo, som prøver å skape spenning i det som ellers ser ut som en innholdsløs tilværelse. Uttrykket var sterkt, men dessverre var kombinasjonen svensk tale, litt bakgrunnsstøy og manglende teksting nok til at selve dialogen og monologen ble noe vanskelig å oppfatte.

Johan Lindvall og Mette Henriette Martedatter Rølvåg. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Og mens musikken tidvis bygget opp under den angstfylte svenskheten, tidvis motvirket den og fikk hele settingen til å farges av kos og vennskap, var den også utrolig flott og spennende i seg selv. Stort sett var musikken gjennomkomponert, med elementer av improvisasjon. De ulike gruppene av instrumenter arbeidet sammen og mot hverandre, tidvis unisone melodier ble avlastet av lange strekk med ambiens og støy. På vokal og elektronikk var radarparet Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen som utgjorde en viktig del av lydbildet. Videre var Klaus Holms klarinetter og to gitarer spilt av Lars Ove Fossheim og Christian Winther sentrale.
Musikken er ikke noen typisk jazz, men varierer mellom moderne kunstmusikk og uttrykk som låter i retning av nyere eksperimentell pop som Dirty Projectors, Pom poko, Broen og tidligere nevnte TORG. Lindvall satt bak pianoet og spilte stort sett minimalistiske mønstre som bandt orkesteret sammen. Dette er velbrukte penger fra stipendgiverne.

Inn i skogen, vekk fra bålet
Brødrene Skeidsvoll er kjente for Moldenserne, og gjør seg etter hvert også bemerket i andre deler av landet. Med utdanning fra NMH og Griegakademiet spiller Isach og Lauritz i blant annet Master Oogway, Bangkok Lingo, General Post Office og Bear Brother. Og sammen har de nå gitt ut plata Spirit Without Fire Within, som oppfattes mer som en presentasjon av et prosjekt enn et faktisk kunstverk i seg selv.
Konserten de gjorde tirsdag var overveldende. Uttrykket er rå og vill fri improvisasjon over omriss av noe som kan være komponert, i alle fall planlagt. Med utgangspunkt i felles grunntoner presser de instrumentene, og mengden lyd man kan lage med bare to stykker, til ytterpunktet. Vi fikk både kreativ bruk av never og armer, klangflater og øyeblikk med pentatonikk, blues og gospel. Energien sto sterkt gjennom de 75 minuttene, men formen på konserten kunne trengt en restrukturering for å gjøre formidlingen enda bedre.

Lauritz Skeidsvoll. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Når to brødre spiller sammen er kommunikasjonen ekstremt intuitiv, og det så man her også. Hvis et leirbål i skogkanten er et bilde på familiens trygghet, går brødrene Skeidsvoll sammen vekk fra bålet og inn i skogen for å slåss med et eller annet skummelt fabeldyr i en kamp om liv og død. Og når de kommer ut igjen er de fremdeles bestevenner.

Ti år med Hemulen
Hanna Paulsberg er en annen musiker med mange venner. Og bandet hun presenterte som en tiårsfeiring av prosjektet Hanna Paulsberg Concept var fullt av energi, glede og igjen  – det som nærmest føles som en overflod av kvalitet.
Paulsberg er en karakteristisk saksofonist, med en særegen tone og smakfull frasering. Denne gangen hadde hun i tillegg til Hans Hulbækmo, Oscar Grönberg og Trygve Waldemar Fiske med seg Thomas Johanson på Trompet, Elin Rosseland på vokal og Håvard Aufles på synth og elektronikk.

Hanna Paulsberg. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Dette er musikere som nå har trådt inn blant de voksne, og har vokst forbi ungt talent-merkelappen for årevis siden. Likevel innehar de masse barnlig glede og ungt futt, som gjør at en av konsertens viktigste dimensjoner er lekenheten. Den opprinnelige kvartetten har en tradisjonell besetning, men Hulbækmos frie spillestil og rollen det gir han i bandet gjør at lyden høres langt fra tradisjonell. De ekstra medlemmene tilfører masse nye dimensjoner, slik at bandet helt i begynnelsen nesten oppfattes kaotisk, med Aufles’ avantgardistiske elektronikk og Rosselands stemme som viktige bidrag, og bandet får sammen et enormt spekter, fra kammereleganse til orkester-pondus.

Thomas Johansson skjærer gjennom låtene og koser seg med å leke med de ulike musikerne hver for seg. Som hun også selv sa så var kanskje Paulsberg litt nervøs i begynnelsen av konserten, noe som kan ha forsterket følelsen av kaos. Men det tar ikke lang tid før hun virkelig eier hele bandet og Moldejazz’ største scene med god margin. De neste ti år bringer nok enda mye mer fra denne fantastiske gjengen.

Stjernestøv og balsam
Når Karin Krog skulle gjøre sin første solokonsert som årets artist in residence var det med duoen Terje Gewelt og Staffan William-Olsson på henholdsvis bass og gitar: The in-between times, eller bare Karins greie gutter, som hun selv kaller dem.

Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Konserten kan ikke provosere noen, men det er heller ikke meningen. Det regner stjernestøv av Karin Krog, og musikken trioen lager er så myk og varm som en dyne full av mykeste dun. Jeg synes det er så viktig og fint at lydteknikeren her virkelig får fram den klangen en stemme bare kan få av å ha sunget i over 60 år. Her pakkes ikke noe inn. Karin er blitt gammel, men hun er søren meg fortsatt god. Og stemmen hennes har akkurat samme karakteristiske hese klang som hun har på den blant mange andre legendariske We Could Be Flying, som hun også spilte en låt fra.
William-Olsson ser ut som han har en bedagelig dag på jobb, men gitaren hans maler både bossa nova-låter, 60-tallsjazz og nyere komposisjoner av John Surman i vakre farger. Gewelt er stødig og elegant i spillet sitt, og han spiller nydelig walking bass og fine soloer. De tre har også en trivelig dynamikk, og skaper en trygghet rundt Krogs briljante frasering og timing som kler henne veldig godt. Vi gleder oss til mer!