Debutalbum med tyngde

Jeg rekker å tenke «kammerjazz» før åpningsstykket har rukket å fylle et halvt minutt. Kammerjazzen er gjerne definert som jazz spilt av mindre grupper, ofte i en særdeles gjennomarbeidet og elegant form. Det er en gammel betegnelse, og personlig har jeg et godt forhold til begrepet. Bandet Bel teller fem musikere. Komponist og bandleder Sigrid Aftret spiller tenor- og sopransaksofon, samt fløyte. De øvrige medlemmene er Tore Ljøkelsøy på trommer, Joel Ring på cello, Magnus Løvseth på tuba og Sol Léna-Schroll på altsaksofon.

Åpningssporet «Tomten» er en gjennomarbeidet komposisjon med en lett kantete form. Elegant på den usleipe måten. Det gjennomgående temaet drar assosiasjonene mine mot Steve Lacy og hans begeistring for Thelonious Monk. Bel-kvartetten skaper en deilig luggende framdrift der cello og tuba maner til ro, mens saksofonene har mer av sprett og rykk i seg. Tankene mine får besøk av Henry Threadgill også. Det betyr at musikken er på rett spor, og Aftret og gjengen lander veldig godt i sitt eget. Jeg syns de formidler med en tilstedeværelse som tjener musikken.

Så kommer «Usannheter». Den åpner i et stemningsleie som reflekterer innholdet i tittelen, før det brytes opp og åpnes for en vrang lystighet, presentert i skarpe arrangementer der celloen opptrer som bass-surrogat, og tubaen skyver i bakkant. Det låter skarpt, og det er farger i det. De solistiske kreftene holdes i tømme av det kollektive, og det er en tone i stoffet som binder låtene sammen. Når Aftret spiller fløyte, løsner det flak i musikken og gjør den transparent. Overraskende vendinger og overganger gjør innholdet interessant. Det er både hjerte og hjerne i leveransene. Bel spiller forgrunnsmusikk. Den fordrer våken tilstedeværelse. Iallfall hvis du vil inn i alle lagene. Jeg syns de fem finner en riktig fin balanse mellom det krevende og det lett tilgjengelige. Bare hør på «Paff» som slynger seg i områder vriene å ta seg fram i og etterlater lette spor av sødme, en fornemmelse av søtt. Det synger virkelig av modernitet.

I «Des Archées» er saksofon og fløyte-dialogen enkel å framheve, men det som først og fremst slår meg, er den album-gjennomgående dynamikken og vitaliteten, skapt av dyktige musikere med teft og innlevelse. Jeg kjenner ikke behov for nyskapende musikk når jeg hører band som kan utvide tradisjon på denne måten. På «Vitesse Au Périhélie» får Joel Ring føre ordet i et av partiene. Han setter fin karakter i mønstrene. Etter noen runder er «My Head Is About To Explode» og jeg helt fortrolige, uten at jeg dermed har fravristet musikken alle dens kunster og knep. Det er som det skal være med album som lar seg leve videre med.