Monkey Plot mestrer fornyelsens kunst

Det er noe eget med band som ikke står stille. De er nemlig i bevegelse, og bevegelse er en forutsetning for å komme videre. Monkey Plot har tatt seg inn i det elektriske på «Here I Sit, Knowing All Of This». På fjorårets «Angående omstendigheter som ikke lar seg nedtegne» var de fremragende akustiske. Kvaliteten til Monkey Plot handler imidlertid ikke om elektrisitet eller treverk. Christian Skaar Winther, Magnus Skavhaug Nergaard og Jan Martin Gismervik har sin egen estetiske retning de følger. I et intervju jeg gjorde med Winther i fjor, antydet han at trioen ikke hadde klart å gjøre noe kult med det elektriske. Den tiden må definitivt være forbi. Monkey Plot er et band som trives i det udefinerbare. De kan sette en fengende melodisnutt i sentrum eller la kompet være sjef. Trioen er sterkt kollektiv, samtidig som hvert enkelt medlem vinner fram med egenart. Bandets evne til å holde seg til én idé for å la denne få tømme seg, er god. Slik kan Monkey Plot leve med det tilsynelatende enkle. Det er også slik at instrumentene er likeverdige. Derfor er ikke dette bandet en gitartrio i konvensjonell forstand, slik vi kjenner disse helt tilbake fra 60-tallet. Noe av idéen ligger nedfelt i selve det soundet de skaper, og selv om dette ikke er helt uten forbilder i no wave-historien, står det på egne bein. I 1977 platedebuterte det amerikanske bandet Television. Anført av gitaristen Tom Verlaine, skapte de et nedstrippet sound som har påvirket mange. Det er fint å høre hvordan en selvstendig norsk trio peker tilbake mot New York på 70-tallet. Det er også sånn at musikken på «Here I Sit, Knowing All Of This» hadde tålt en vokalist, men den trenger det ikke. Uten vokal trer musikken  fram i fullt lys og full nakenhet, og det er nettopp dette utilslørte som gjør den attraktiv og annerledes. Side to starter med «Kalla Handen», der den svenske avantgarde poeten Pär Thörn leser utdrag fra sitt eget dikt, en tekst som for øvrig står å lese i boka «Mutationer av Anna-Greta Leijon». Dette innslaget skaper et brudd i albumet, samtidig som det representerer en fortsettelse av et samarbeid Thörn og Monkey Plot har hatt over tid. Pär Thörns underfundige betraktninger blir en del av bandets krokete spill. Til å være et album med både el-gitar og el-bass, er musikken forbausende myk. En viktig årsak til dette er Gismerviks trommestil som sjelden eller aldri oppfordrer de andre til hyl. Monkey Plot har gjort det igjen: overbevist meg.

Arild R. Andersen